Betania 100 år - Haugesund.

Betania 100 år – i Haugesund.

Nils Dybdal-Holthe.

.

I 1950-60-åra byrja folk å reisa til ”Syden” på ferie. Mange kunne ikkje forstå at nokon kunne reisa så langt. Mallorka var svært populært då. Kor fekk dei pengar frå, og kva skulle dei der?

.

Jo, der var varmt!. Syden var ein god plass å vera for kalde nordmenn.

.

I Haugesund er Betania ”syden”. Mange predikantar sier: Jo, det er varmt i Betania. Me trivest der. Bedehuset heitte forresten ”Sønde bedehus” i byrjinga, ikkje før på årsmøtet i 1938 vart huset døypt til Betania: Nådens hus.

.

Det byrja i 1910. Ein protokoll for kvinneforeningen viser det. Og slik har det vore sagt heile tida. Det var i 1910.

.

Men kanskje var det før. Ikring 1900 var det stor vekking i distriktet, særleg ved den såkalla ”Røislands-vekkinga”. Våren 1902 var emissær Bertinus Røisland i Haugesund, og mange vart frelst då.

.

I den tida heldt alle til i bedehuset nord i byen. Og då vakne interessa for den nye Kinamisjonen, og på same tid kom det folk frå lenger nord på Vestlandet og tok Vestlandske indremisjon med seg. Slike nye grupper samlast nå til eigne møte – både i bedehuset og det gamle Rådhuset, der det gamle politikammeret var seinare.

I denne tida vart byen utvida sørover ved at større offentlege bygg vart reist her. I 1913 vart altså Sønde Godttemplarloka bygt , det som Vestlandske overtok tre år etter. I 1920 vart Festiviteten bygt rett over gata, det var byen si storstove.. Og i 1924 kom først trinn av Haugesund sjukehus og same år vart grunnmuren reist for Rådhuset, rett sør for Betania. Penger mange til resten då, og det vart ikkje ferdig før i 1931. Det var her i dette området at Vestlandske fekk plassen.

Kinafolket tykte dei hadde bruk for eit eige forsamlingshus, for dei hadde mange møte og samlingar. Dei såkalla ”Kinajentene” var og i verksemd då. Så fekk dei kjøpa stallen og løa til Holgersen nord i byen ved Loteparken i 1908. Dei fiksa opp huset og vigsla det til Misjonshus 3. juli 1910. Venene frå det Vestlandske ba om å få vera med, dei trudd faktisk at dei var me då huset vart kjøt. Leiarane her var m.a. Taule, Bjerkenes og Chr. Lindås. Taule var frå Radøy, og det var truleg han som kome hit med Vestlandske Indremisjon.

.

I 1912 kom den vidkjende Sirdalspresten Bernt Lindeland til Haugesund, som var fødd på Avaldsnes der faren var klokkar. Han var vekkingsprest og kristenfolket lika han. Og han vart ei god støtte for Vestlandske, der han ei tid var formann. I 1914-15 var det vekking ved Adolf Bjerkreim, som då ”reiste for Kina”, som dei sa før.

.

Ved sida av møteverksemd, hadde dei fleire andre oppgåver. Dei hadde sjukepleiar og bibelkvinne og fleire foreiningar. Ungdomsforeining vart skipa.

.

Strid.

Etter dette vart det uro og strid mellom dei to gruppene på Misjonshuset. Vestlandske ville ha ein gjendøypar som predikant, men det kunne ikkje Kinafolket vera med på. Då kom det opp kven som åtte huset, og det vart avklåra at Kinafolket var eigar her.

.

Misjonær Seyfart spelte ei aktiv rolle her. Han var då i byen og meinte dei ikkje kunne ha ein tidlegare pinsevenn, Harald Fosse, som talar. Dei som ville vera i Vestlandske gjekk ut i kr. 1916, då var dei berre 20 att. Dette året kjøpte dei så Søndre Godtemplarhuset sør i Byen, bygt i 1913. Det vart sett i stand og vigsla til bedehus i 1917. Då var det fullt hus. Huset vart nå kalla ”Søndre bedehus” av di det låg sør i byen til skilnad frå det andre lenger nord. Og dette namnet har halde seg hjå eldre folk heilt til vår tid.

.

Dette nye bedehuset var ikkje berre ”Syden”, det har og vore ei slags ”jordmor” eller ”fødselshjelpar” for andre. Det gjeld t. d. Pinserørsla til ein viss grad ikring 1919. Då var pinsepredikanten Rein Seehus i byen. Dei lånte ”Søndre” og hadde møte der, som etter kvart resulterte i ein ny kyrkjelyd, det seinare Tabernaklet. Seehus fekk nytta huset til møte på vilkår av at han ikkje skulle tala eller praktisera dåp.

.

1919/20 vart ei spanande tid. Forsamlinga var ganske ny og heller liten. Etter Seehus sine møte vart det ei avskaling ved at nokre av dei ”vestlandske” døypte seg om att og gjekk inn i pinserørsla. Nå var dei ganske få att. Tanken om slå seg saman med Indremisjonen på Bedehuset var oppe fleire gonger. Men på eit medlemsmøte 19. juni 1922 vart den tanken gravlagd for godt.

Dei skipa ungdomsforening det året, men vart snart nedlagt ”under særskilte tilfeldigheter”, men vart teken opp att same år.

I 1922 hadde dei tre juletrefestar: ungdomslag, søndagsskule og vaksenfest. Det året hadde dei óg samtalar med Gustav Ballestad om å få han til sekretær. Han kravde 6000 kr året i løn og to månader fri og ferie. Då blei det ikkje noko av. Dei tykte det var for høg løn. Dette året tenkte dei og på å gå saman med den eldre indremisjonen i bedehuset. Men ”alle” var imot det. Ikkje minst Lindeland tala imot det.

Året etter danna dei songkor med O. Johannesen som instruktør, og dei ga 100 kr. til byens fattigpleie til jul – for ”her skal være stor nød i år”.

.

Då kom og spørsmålet om utviding av lokalet opp. Her arbeidde dei altså med tru på betre tider. Fleire framlegg var oppe, men det vesentlege var at dei bygde galleri og reiv ned veggen mellom lillesal og storsal. Då fekk dei plass til 300 meir enn før. Urrang fekk oppdraget – for 3850 kr. Dei skulle sprenga seg inn i fjellet for å få større møtesal. Då seier protokollen: Dei sprengde med voldsomhet, benker ble skutt sønder og sammen! Så då var det liv her! Det tok si tid, og først 15. mars 1925 hadde dei vigslingsfest med Didrik Andersen og pastor Lindeland som talarar.

.

Nå fekk dei nokre jamne arbeidsår i ei elles tung økonomisk tid. Frå ikr. 1935 vart det betre økonomiske tider i landet. Dei store vekkingane kom likevel ikkje her, slik det var fleire andre stader i landet i 30-åra. Dei spurte fleire predikantar om å koma som fast sekretær, t. d. G. Ballestad. Men det lukkast ikkje. I 1936 skriv dei t. d. i årsmeldinga: Frammøtet til våre møter har vært dårlig. Men dei hadde mange møte. Eit år hadde dei 10 møteveker samt offerveke.

.

Sommaren 1939 skjedde det noko. Den såkalla ”Teltmisjonen” sette opp eit stort telt med plass til 1200 på staden der Metodistkyrkja nå er. Det kom 700 menneske frå Stavanger med båt til opningsmøtet 10. juli, og mykje folk frå byen møtte fram. Teltmøta heldt fram til ut i september, då heldt dei fram i Totalen ettersom Misjonskyrkja ikkje hadde eige lokale då.

.

Her kjem så Betania inn. Dei hadde møte fleire stader, for Totalen var ikkje alltid ledig. Betania sin protokoll viser at frå slutten av oktober til desember hadde Teltmisjonen 23 møte her. Dei hadde også lånt lokalet tidlegare på året. Også i 1940 var Teltmisjonen, eller Frimisjonen her.

.

I 1939 hadde dei Johan B. Johnsen som sekretær ei stund. Men det er klårt at teltmøta som kom att fleire somrar, samla mest folk. Det er naturleg å tru at ein del møtefolk i Betania gjekk mest der. M.a. gjekk J. Thaule ut i 1942, han hadde vore ei god mann for dei.

.

Det må ha vore ein tung haust.  På styremøtet 9. oktober med ei sak: Skulle dei selja Betania og kjøpa halvparten i Misjonshuset og gå over til dei. Dybevik hadde tala med Haukås i Misjonshuset der styret var interessert i samanslutning. Nå skulle dei utarbeida eit framlegg til avtale med Kinamisjonen.

.

Så seier ikkje protokollen meir. Snart kom krigen og stansa mykje. Tyskarane tok Betania i juni 1941 til april/mai 1945.

Då hadde forsamlinga møte i andre, leigde lokale som Blå Kors. Det var ei vanskeleg tid, men fleire andre forsamlingar opplevde det same, t.d. Misjonshuset.

Nils Tvedt fortalde at han som guttunge under krigen gjekk forbi Betania ein dag. Døra stod open, og han ville sjå kva som var i bedehuset nå. Og kva såg han? Jau, to tyske offiserar rei på kvar sin hest mellom benkene! Bedehuset var blitt hestestall.

.

Ein liten fin sak ved tyskarane var dette: Dei tok ikkje berre huset, men betalte husleige kvar månad for det! Det same skjedde t.d. i Nordbø bedehus, Karmøy. Men der er ein skilnad på desse to husa: Nordbø fekk same sum heile tida. Her i Haugesund fekk truleg tyskarane dårleg råd etter kvart. Dei byrja med 250 kr. men frå okt. 42 vart summen 214 kr. for å enda på 155 kr. frå juni 43 til apr. 45. (Eg veit ikkje den eigentlege grunnen til det.)

.

Etter krigen måtte huset pussast opp, og det vart dyrt. Men alt 18. sept. 1945 hadde dei første møte i huset.

.

Natta til 22. des. 1988 komt ein katastrofe for Betania. Huset stod i brann og vart totalskadd. Søndagen før hadde dei sunge jula inn – det siste møtet i gamle Betania. På nyåret hadde dei årsmøte, og i årsmeldinga skreiv Nelly Blikshavn: ”Vi stod fattige tilbake og hadde mistet vårt åndelige hjem.”

Men huset var fullt forsikra og vart bygt opp att. Først sa kommunen nei pga ein reguleringsplan, men om hausten 1989 kom gleda: Bygging var godkjent. Hesseberg var arkitekt, og dei hadde første møtet i det nye huset 29. sept. 1990, men den offisielle vigslinga var først 28.des. I mellomtida hadde dei møte på Sørhaug bedehus.

.

I protokollen for årsmeldinga 1989 står skrive: ”Takk til Gud, for han har vært god mot oss!”

.

Nye må vinnast! Det er tanken med all misjon og ei hovudsak også her. General William Booth så til arbeidarane sine (offiserane): ”Gå etter sjeler, og gå etter dei verste.” Eg vil gjera fiksa litt på det og seia: Gå etter sjeler, og gå etter alle.

Arbeidet har gått sin vante gang med møteveker og søndagsmøte. Her har vore vinglag, søndagsskule, ungdomsforeing, kvinneforening, unge vokse, bibelskuleforening, santalforening.

.

Ser ein gjennom alle listene, finn me mange predikantar. Eg har kjent mange av dei, og mange er døde. Sjølv fekk eg tala her første gong i 1959.

Mange friviljuge har teke mykje ansvar i arbeidet her. Men lønningsdagen er ikkje komen ennå.

.

Nå har de vore litt i Syden, på Søndre. Det kan bli varmt alle stader der Guds folk samlast. Det var Guds  tanke.

Må Gud få velsigna Betania og elles alt arbeid i Guds rike.

Emne: Kriminalisering av kristen etikk?

Emne: Kriminalisering av kristen etikk?

Kjønnsnøytral ekteskapslov som brekkstang?
Trossamfunnene har vært enstemmige i sin avvisning av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Nå ønsker likevel regjeringen å tvinge dem til å åpne for ansettelser av folk i likekjønnede «ekteskap». Det blir forbudt å kreve at en ansatt lever i tråd med trossamfunnets verdigrunnlag når stillingen ikke har tydelige åndelige eller læremessige funksjoner.



Regjeringen ønsker i størst mulig grad å presse trossamfunnene inn i en sekulær likestillingsideologi. Man innrømmer likevel at «det er behov for en viss unntaksadgang for å verne en kjerne av trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi som lovgiver ikke kan eller bør gripe inn i» (Ot.prp. nr. 79, kap 5). Det er avslørende at regjeringen bare ønsker å verne «en kjerne» av religionsfriheten, og ikke religionsfriheten som sådan.



Toleranse og mangfold?

Regjeringspartiene snakker varmt om toleranse og mangfold. I praksis forsøker de ved disse lovendringene å bidra til en kriminalisering av velbegrunnede verdier som ikke passer inn i regjeringens egen ideologi. Lovendringene vil føre til et samfunn med mer ensretting og mindre mangfold. Institusjoner som hevder at noe er rett og galt i samlivsetikken, vil få merke statens tvang. Det ser ut til at regjeringspartiene ønsker å føre landet vårt nærmere det paven kaller «relativismens diktatur».



Hva er ”homofil samlivsform”?

Et mangelfullt aspekt ved loven er at verken forarbeidene eller lovteksten tar høyde for at homofil samlivsform kan være så mangt. Det er på ingen måte et entydig fenomen. To eksempler:



1) Det er stor forskjell på homofile par som skaffer seg farløse eller morløse barn, og de som ikke gjør det. Fordi loven er kjemisk fri for barneperspektivet, blir alvorlige svakheter ved loven usynliggjort. Den nye loven kan derfor brukes til å tvinge trossamfunn til å ansette folk som ifølge institusjonens verdigrunnlag har en uetisk og barnefiendtlig atferd, f.eks. ved at de har skaffet seg planlagt farløse eller morløse barn på det kommersielle barnemarkedet.



2) Det er stor forskjell på homofile par som lever trofast i et monogamt forhold, og par som lever i «åpne forhold», der de gir hverandre frihet til å ha sexpartnere utenfor parforholdet. En stor amerikansk studie tyder på at rundt 50 prosent av mannlige homofile par praktiserer en slik «åpen» samlivsform. Se presentasjon av studien i New York Times, 28. januar 2010.



Relevante spørsmål

Fordi den foreslåtte lovteksten er generell og upresis, er det på sin plass å stille noen spørsmål som synliggjør problemene ved tolkningen av loven. Hva har egentlig trossamfunn og kristne institusjoner lov til å kreve av sine ansatte?



a) Har de rett til å avslå en homofil søker eller si opp en ansatt fordi vedkommende har skaffet seg barn på det kommersielle barnemarkedet – ved hjelp av surrogatmor eller ved anonym sædgiver? Eller ønsker Stortinget å tvinge kristne institusjoner til å godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk rett?



b) Vil det bli ulovlig å forplikte alle ansatte på FNs Barnekonvensjon 7.1 som sier at ethvert barn har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem?



c) Ønsker Stortinget å tvinge trossamfunn og kristne institusjoner til å måtte leve med et alvorlig sprik mellom liv og lære hos en del av sine ansatte? Er ikke det en oppfordring til hykleri? Hva vil det gjøre med kollegafellesskapet på arbeidsplassen?



d) Har kristne institusjoner lov til å spørre søkere om de lever i et «åpent forhold»? Eller må de godta at en ansatt har flere sexpartnere? Har organisasjonen rett til å kreve samme etiske standard angående utroskap hos alle sine ansatte?



e) Forslaget til ny §13,4 i Arbeidsmiljøloven sier at det som en hovedregel er forbudt å innhente «opplysninger om søkerens samlivsform». Betyr dette at Stortinget vil gi søkere i biseksuelle og polyamorøse samlivsformer den samme retten til ansettelse som søkere i homofil samlivsform? Eller skal homofil samlivsform særbehandles? Hva er i tilfelle begrunnelsen?



Et demokratisk problem?

Den nye loven opphever grunnleggende demokratiske rettigheter i det sivile samfunn. På lengre sikt vil den kunne bidra til å svekke tilliten til demokratiets spilleregler. Loven gjelder dessuten for alle trossamfunn, ikke bare de kristne. Det er ikke usannsynlig at loven kan bidra til å skjerpe skepsisen til norske lover og verdier i mange innvandrermiljøer.



Som den lovgivende statsmakt skylder Stortinget å verne om grunnleggende menneskerettigheter som trosfriheten og organisasjonsfriheten. Endringene i Arbeidsmiljøloven svekker disse rettighetene og fremmer kriminaliseringen av en velbegrunnet kristen samlivsetikk.



Bør lovendringene utsettes?

Kanskje Stortinget burde vurdere å utsette endringene inntil flere aspekter ved loven er utredet? Hvis ikke lovteksten blir utstyrt med tydeligere definisjoner, presiseringer og unntaksbestemmelser, vil Stortinget vedta en uklar lov som åpner for motstridende fortolkninger, - og sannsynligvis bitre konflikter og kostbare rettssaker. Det var vel ikke meningen?



Øivind Benestad,

Kristiansand

Nyttår 2010 !

Ved årsskiftet - 2010.

.

Et årsskifte er alvorlig, selv om alle dager er like. Men vi tenker mange tanker en slik dag, og noen gir også løfter. Mange blir fort glemt, men la oss likevel tenke gjennom det gamle og det nye år.

.

1. Blikket bakover.

Først tenker vi og ser bakover. Da ser vi det som var – av gjerninger og forsømmelser og feilgrep vi gjorde. Nyttår er tid for ransakelse og regnskap. Da blir det lett anger og tårer og gråt over synder og mangler i vårt eget liv. La oss begynne der.

.

For en sann kristen fører det til bønner om nåde og tilgivelse. Vi har nok bedt om det før, men ved et årsoppgjør dukker det gjerne opp i minnet noe som var glemt. Et Guds barn må gå til sin Frelser med alle ting. Da har vi løftet om blodet som renser oss fra all synd! 1. Joh. 1, 7.9.

.

2. Framtida.

Ved denne tid retter vi gjerne blikket ekstra mye framover også. Mon tro hva som ligger der og hva vi har i vente i det nye året. Da formes en bønn i vårt hjerte om ledelse og vilje til å leve et bedre liv enn det som var dette året. Herren venter gjerne et større offer av oss og en mer trofast og ydmyk tjeneste.

.

Kanskje noen av oss også skal møte døden i det nye året. Vi vet ingen ting om det. Da er det godt å kunne si med den gamle speiderhilsen: Alltid beredt! Og det kan vi være i Jesu navn og for Jesu skyld.

.

3. Nåtiden.

Vi har bare nu’et, dagen i dag. Derfor må vi benytte den. Da vil vi takke – først og fremst vår Gud og Frelser for hans usigelige nåde og miskunnhet. Vi kan ikke gå et steg alene. Så vil vi takke hverandre for hjelp og støtte i dagliglivet og i det åndelige. La oss ikke glemme å takke være kjære for året som gikk.

.

Da blir det også glede og lovsang. For Jesus var med hver dag hele året. Mat. 28, 20. Og han er hos oss nå. Vi kan fryde og glede oss over frelsen full og fri.

.

4. Håp.

Nyttår er også en håpets tid. Vi har lov å håpe på bedre tider, selv om det ser mørkt ut mange ganger. Ordet sier at Guds rike skal seire til slutt. La oss ikke glemme det. Det finnes et sterkt lys midt i mørket. Jeg er verdens lys, sa Jesus. Og der vil vi vandre i året som kommer. Og da ser vi fram mot gjenkomsten og den evige dag hjemme hos Gud. Amen.

.

Nils Dybdal-Holthe.

Året 2009 !

-----
Året 2009. Kjære dykk!



Nå er det igjen tid å sjå attende på eit år. Og me skal få senda helsing til jul og nyttår til folk me kjenner meir eller mindre. For ein kristen er kvart år eit nådeår. Me har ikkje fortent noko, for me er syndarar og strevar med oss sjølve og veit så vel: me skulle vore mykje betre, gjort meir for andre og særleg for Gud. Når me likevel lever, er det nåde og gave og alt for inkje av ein heilag Allmektig Gud.



Difor vil me takka for alt.



Året byrja med arbeidarmøtet på Solgry, slik det er vanleg i misjonen. Det var T. Fremmegård som var talar i år. Han er kjend frå Fjellheim bibelskule og eg har møtt han før. Og han hadde gode timar for oss. Rett før arbeidarmøtet hadde eg fått telefon frå gen.sekr. i Kristen Muslimmisjon om eg kunne tala på Rådsmøtet i august i år. Eg ba om utsetjing med svaret då, men svara ja til ein time noko seinare.



20. jan. vart Barak Obama innsett som president i USA og alle er spente på korleis det vil gå. Kva får han til, som andre ikkje har gjort? Det kan berre tida vise.



Den siste dagen i jan. sovna Margit (svigermor) inn i Jesu namn. Ho hadde ynskt det lenge og var trøytt av denne verda. Men me trur ho gjekk trygt heim til Gud. Det er godt når me har slike minne og tankar. Dagen etter var det årsmøte på Nordbø bedehus der eg hadde andakt ut frå Ef. 2, 8. Fredag 6. febr. vart Margit gravlagd, og me fekk eit fint minnesamvær der s.prest Styve var med.



Elles gjekk vinteren roleg og stille, eg hadde lite møte i år. Det blir nok slik framover, tenkjer eg. Men i mars hadde eg ei veke på Sagvåg (som vikar for ein som var oppteken). Og i den veka fekk eg telefon om eg ville ta eit oppdrag med omsetjing frå engelsk til norsk av delar av ein bibelkommentar. Etter litt tenketid tok eg fatt på det og omsette ein del gjennom sumaren og hausten. Veka før Sagvåg hadde me hatt arbeidsfolk som fiksa stova og litt seinare bytte dei alle glas i stova. Dette var eit heilt arbeid som eg ikkje kunne gjera åleine.



Påskedagane var eg i Skjoldastraumen og tala der. I siste del av mai var eg så med på ein hjelpesendingstur til Russland saman med St. Harila. Eg køyrde til Sauda, sette bilen der og fylgde Nils Sundvoll til Kristiansand der me overnatta hjå bror hans. Det var ei stor oppleving å vera med på denne turen. Me køyrde neste dag til Sverige, overnatta i Karlstad og vidare til Stockholm neste dag. Det meste av tida i Russland var me i Vyborg og andre stader ikring der. Men me var også til St. Petersburg. Eg skal ikkje gå inn i detaljar der. Me var på barneheimar, fengsel, kyrkjer og rehabiliteringsheim for narkomane. Det var gode møte der mange ba om hjelp og forbøn. Berre Gud veit kva frukter det vert av det. Eg var heime att pinseaftan.



I juli fekk me vera med på Lundeneset att der eg tala om Abraham. Fredag hadde me tur til Vikedal, mest opp til Roalkvam. Me var innom museet og elles fortalde eg litt frå bygda mi. Etter ei veke fri gjekk turen vidare til Tonstadli der eg tala saman med m.a. Asker Jensen. Og 15. aug. tala eg på KM sitt Rådsmøte på Karmøy.



I sept. hadde eg så 6 bibeltimar på Sør-Karmøy ut frå Nehemjas bok, fordelt på 3 kveldar. Det har og vore spreidde møte elles i året.



Men 10. sept. reiste Bjørg og eg med SI-bussen til Beitostølen. Både denne og Russlandturen betalte eg med reisestipend frå NFFO, slik at det vart gratisturar i år også. På same tid var det 30-års-jubileum for SI-reiser. Det var ein fin tur med god avslapping. Veka etter hadde eg møteveke i Øvre Vats og Blikra.



Så lei det fram mot 21. nov. og eg skulle få feira heile 75 år på denne jorda. Det er rett og slett eit under. Eg hadde aldri trutt at eg skulle bli så gamal, eldre enn både mor og far. Men det rår me ikkje med sjølve. Så samla me nokre få av slekta og litt til i stova vår her på Bø søndag 22. Bjørg stelte til mykje for oss då.



Bjørg har fylgt meg trufast dette året også. Ho opplevde at mora døydde tidleg på året. Men ho var over 90 år. Ho går framleis i foreining, er med i barnelaget på Nordbø og er med på mange av mine møte rundt i bygdene. Me kan berre takka Gud for at me har det så godt og trygt i livet. Ho har jobba ein del på Solgry og kvar tredje tysdag er ho på Gjenbruksbutikken i Åkra + nokre ”ekstravakter”. Så legg me alt i Hans hender for framtids dagar.



- 40 dagar etter at barnet var fødd, reiste Josef og Maria og barnet til Jerusalem for å ofra etter lova. Dei var fattige folk og hadde ikkje råd til å kjøpa eit lam. Difor ofra dei duer, som dei hadde lov til etter lova. 3. Mos. 12, 6ff. Her ser me kor fint Herren tar seg av dei fattige i det religiøse. I Jerusalem budde Simeon, ein gamal truande mann. Anden hadde sagt til han at han ikkje skulle døy før han hadde sett Messias. Luk. 2, 25-30. Han skjøna nå at dette barnet var ”Den Salva”, tok det i armane sine og sa dei kjende orda: ”Nå let du tenaren din fara her ifrå i fred, etter ditt ord, for augo mine har sett di frelse,” v. 29f.



Lat dette òg vera ei påminning om grunnen til at me har jul: Jesus kom som frelsar, men me må ta imot han, ”sjå” han som gamle Simeon. – ”Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født…”



God helsing til jul og nyttår, frå



Bjørg og Nils

Dybdal-Holthe.

RUSSLAND

I mai fekk eg høve til å vera med på ein hjelpesendingstur til Russland - i regi av Hjelp til Russland. Det var spanande og interessant. Så vidt eg kunne sjå og skjøna er Russland blitt eit todelt samfunn m.o.t. økonomi og levestandard. Slik liknar det mykje på Vesten. I åndeleg mening er det truleg annleis.
.
Me var først i Vyborg, ein by som før krigen høyrde Finland til. (Eg har ikkje høve/tid til å skriva detaljert om alt her, men tek med nokre hovuddrag etter mine inntrykk.)
.
Me fekk vera med på fleire møte i ulike kyrkjesamfunn, både baptistar, pinsevener, lutherske og meir nøytrale som i fengsla, på barneheim og seinare på eit rehabiliteringssenter. Alle stader er inntrykket at det var stor hunger etter Guds ord og samvær med kristne frå Vesten. Dei fleste stader var det fulle møtesalar og ei uvanleg stille når Ordet vart forkynt.
.
Det var Steinar Harila som tala, men ordet vart gjeve fritt kvar gong med høve til vitnemål både fra dei russiske kristne og me som var tilreisande. Eg følte sjølv at folket nærast slukte Guds ord og det som vart sagt. Me hadde ein flink tolk til hjelp. Harila er ein god og dyktig vekkingstalar som hadde relevante tekstar og brukte enkle illustrasjonar som gjekk rett på sak. Og det bar frukt.
.
Me veit sjølvsagt ikkje kva som er ekte, men Gud ser det. Vår oppgåve er å forkynna og be folk å venda om. Fruktene er ved Anden. Og noko fall nok i god jord. Mange kom fram eller bad om forbøn. Eit slikt døme er vanskeleg å gløyma. Det var i eit fengsel, og ein fange i 20-åra stansa att og trong meir hjelp. Det herja andletet tala sitt eige språk. Den sterke guten kunne ikkje stansa gråten og hulkinga. Det var som han brast i stykker.
.
Eller møtet med "Invalideforbunder" - det var full kyrkje med dei svært fattige i byen. Mange var eldre folk, og dei hadde nok teke på seg det finaste dei hadde. Andre såg ut til å koma rett frå gata. Det var underleg å få vera med å be for dei nedover benkeradene. Anden var der. Me hadde eit åndeleg samfunn utan ord. Og det kan faktisk vera vel så godt som med mange ord.
.
Eg sa det var eit todelt samfunn. Det såg me kanskje best i St. Petersburg (den gamle Leningrad). På veg inn i byen var det ei mengd med store og vakre nye hus som i ein vestleg drabantby. Innimellom låg dei små og gamle nedslitne husa der mange vanlege menneske budde. Skiljet mellom rik og fattig er der som i vestlege land, men ei kort vitjing kan sjølvsagt ikkje klargjera det fullt ut. Og me vil ikkje gjera noko urett i dette.

Men mange treng hjelp. Det gjeld borna, dei fattige og rusmisbrukarar av ulike slag. Det var underleg å gå ikring i den tidlegare militærleiren sørvest for St.Petersburg og sjå gutar og jenter, menn og kvinner arbeida og streva med mange ting - både husdyr, sagbruk og verkstader. Og på møtet etterpå vitna fleire om overgangen frå vonløysa på gata til det nye livet med Jesus. Dei stråla og lyste av lukke og von - både for dette livet og den æva som ventar på oss alle-.

Me må bruka litt tid til å be for desse menneska - at Gud får bevara dei og bruka dei i si teneste for sitt eige folk. Amen.
NDH.

Død - og livet etterpå?

”Opphev ondskapen!”

Av Jørgen Høgetveit i www.Kommentar-Avisa.no

Dette er overskriften på Steinar Lems (lederen av ”Fremtiden i våre hender”) - kronikk i Aft. 3.4.-09 – altså like før påske. Han skriver på bakgrunn av at han har fått diagnosen kreft i bukspyttkjertelen med spredning – og dermed beskjed om uhelbredelighet og død. Han etterlyser en debatt om livet og døden. Det som gjør artikkelen ekstra tragisk, er at han avslutter artikkelen på følgende måte: ”Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.”

Etter mange år i livet – nå stilt overfor døden - har han enda ikke funnet svaret som han kan møte døden med, men ber bare om at man må fortsette debatten for å ”Oppheve ondskapen” om en evig fortapelse – noe man knapt trodde befant seg innenfor hans virkelighets-oppfatning, spesielt ut fra hva han ellers skriver i artikkelen. Nå matrer tydeligvis tanken om en evig fortapelse han som en ondskap fra andre menneskers side – samtidig som han altså heller ikke tror det har noe med virkeligheten å gjøre. Dypest sett er dette en dyp hjelpeløs og tragisk sjelskonflikt samt virkelighetsflukt som han tydeligvis ikke kommer unna – og som fra troens barns side kaller på forbønn.

Men det er det han skriver videre og som forteller om hans virkelighetsoppfatning vi skal stoppe ved: Han skriver: ”Hvis døden er det mest dramatiske og sikreste i livet, hvorfor reflekteres det i offentligheten nesten ikke rundt døden? Innenfor det naturviten-skapelige verdensbilde, det normale sekulariserte samfunn, også hos dem som søker høytid i kirken på julaften – er døden utslettelse. Du blir opphevet. Borte er Romsdalsfjellene og Schubert og nærmeste familie. Du og Wergeland og Himmler står på samme linje, ingen linje. For bestandig. Dyp sorg: Hvis dette er sannheten, ligger det en dyp sorg over menneskeheten. Kanskje burde vi bli varme mot hverandre i ren medlidenhet.”

Skal en kommentere dette fra en kant – noe en børe gjøre både av hensyn til han selv og hele den store offentlighet han henvender seg til og som leser dette - bør en si:

”Ondskapen” er ikke å fortelle menneskene om de to utganger av livet når en møter dødens alvor – som en kanskje har flyktet for før. Ondskapen er å ville fortie dette og prøve å hindre at andre får dette alvoret lagt inn over seg. Og den dypeste ondskap er ikke å lytte til Han som møtte opp med Sitt rettferdige og Hellige liv med hele verdens ondskap på sine skuldre og maktet å utsone ondskapen og kaste denne ondskapens fyrste ut. Dette er påskens store budskap om at nå er – døden riktignok den siste fiende – men den er overvunnet og veien inn i det evige paradis er åpen ad troens vei. Syndens lønn og konsekvenser er overvunnet og oppstandelsen et faktum som noe av det best bevitnede i hele Skriften. Les: 1. Kor. 15 i sin helhet. Det er solid historie! Det borger også for seier over døden for et hvert menneske som i tro overgir seg til Den oppstandne i ydmykhet av bare nåde.

Lems anklage om at dette ”ikke reflekteres i offentligheten” ei heller ikke i kirken som soper det under teppet så godt de kan for å lage en hyggelig, populær og stemningsfull samling hvor evighetsalvoret er bortimot fraværende både i liturgi, sang og tale. Dette er skjøgkirkens vis. Nå skal vi att på til kanskje få inn i Salmeboka ”Du skal få en dag i mårrå,-” noe vi ikke vet det minste om. Ei heller har vi fremtiden i våre hender! Synden i mitt eget hjerte er i liturgien henvist til andre steder, osv. Lems anklage der er tragisk betimelig.

Hvorfor har vi havnet der i våre sekulariserte velstandssamfunn – samfunn som glemte Han som sendte lyset og velstanden til Norges fjell – for så vidt det samme som jødene gjorde i det gamle Israel og en rekke nasjoner har gjort etter dem? Lem svarer en del på det selv om vår tid:

”Innenfor det naturvitenskapelige verdensbilde, det normale sekulariserte samfunn,- ” Denne virkeligheten er ”det normale” i våre ”sekulariserte” samfunn. Vi begynte å dyrke vår formørkede forstand og skaperverket – som stadig får mørkere horisonter og en ikke kan se henimot den oppstandne som er påskens budskap. Det skal ikke mye orientering til for å se hvordan mennesket uten Gud fører til masse ondskap og ødeleggelse – nesten til mer naturvitenskapen forklarer og finner opp. Da kristendommen og vekkelsene grep og bredte seg over Norden – som før var en blodig slagmark en rekke steder – ble Norden forandret til ”Det fredelige hjørne av Europa.” Vår forstand med dens naturvitenskapelige reduksjonisme av virkeligheten - med Darwin som anfører inn i dyrenes verden med den sterkestes rett for å overleve – er et ubrukelig svar på menneskets dypeste spørsmål. Hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hva gjør jeg med egen og verdens ondskap og hvor går jeg hen når jeg ser livets faktum i hvitøyet: døden? Da kan man glemme naturvitenskapen og Darwin om en ikke har gjort det før.

Lem skriver slik: ”Dyp sorg: Hvis dette er sannheten ligger det en dyp sorg over menneskeheten.” Ja, hvis utslettelse er sannheten, ligger det en dyp sorg full av lidelse over menneskeheten, men slik er det ikke. ”- av jord skal du gjenoppstå.” Millioner vitner om en annen virkelighet når hjertet i sammenbruddet møtte den oppstandne og fikk tro seg frelst av nåde ved tro – på det best bevitnede budskap man har fra Midt-Østen på den tid. Apostlenes dype sorg og hjelpeløshet – ble vendt til den største glede da det endelig gikk opp for dem at alt Jesus hadde fortalt og forutsagt ut fra GT og gjennom sin vandring med dem – var sant og skjedde. Etter det var denne redde og skremte gjeng ikke mer til å stoppe. De visste at de skulle oppstå akkurat som sin Mester, og døden representerte bare en ”forfremmelse til evigheten” der de skulle få se Han igjen og alle troende som hadde gått foran dem. Bibelen innbyr til å gå erfaringens vei og ta Ordet på alvor – så vil man få et personlig møte med den oppstandne som apostlene og millioner har fått det.

Dette er påskens svar på Aftenpostens og Steinar Lems forpinte kronikk like før påsken 2009.

Gud.

Hvordan skal vi framstille Gud?

Å framstille Gud på den rette måten er blitt viktig for mange i dag. Mange mennesker synes vi må illustrere den gud som fins i Det nye Testamentet og ikke den gud som fins i Det gamle Testamentet.

Gud er den samme

Vi befinner oss i en svært bekymringsfull situasjon. Det ser ut til å være vanskelig for oss å bli enige om hvem Gud er og hvordan hans karakter er. For ikke så lenge siden var alle enige i at Gud er den samme, alltid. Bibelen er tydelig nok. Hebr.13:8 sier oss at Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Kol.1:15 bekrefter at Jesus er bilde på den usynlige Gud, så vi vet at Gud akkurat som Sønnen alltid er den samme. Malaki 3:6a sier også: ”Jeg, Herren, har ikke forandret meg.” Dette er også bekreftet i 4.Mosebok 23:19, Hebr.7:21 og Jakob 1:17.

Den enkle sannhet er at Det gamle Testamentes Gud er den samme som Det nye Testamentes Gud. Han har ikke forandret seg. Å mene noe annet er en fornærmelse til den gamle av dager. Han har ikke en gang gjort noen små, uvesentlige forandringer i sin karakter. Selv om det er sant at den nye pakt er bedre enn den gamle pakt er dette absolutt ikke et bevis på at Gud har forandret seg. Det kan nesten synes som om noen mener at den gamle pakt var en feil som Gud brukte 1500 år på å korrigere.

“Det gamle Testamentes gud” og ”Det nye Testamentes gud”

Fremstillingen går omtrent slik: Det gamle Testamentes gud var en streng, hard, dyster, misfornøyd, morsk og voldsom gud. Han blir dessuten beskrevet som dømmende, fordømmende, sint og full av vrede. Uten at det sies direkte blir Gud fremstilt som ond og urettferdig.

De samme menneskene beskriver samtidig Det nye Testamentes gud som snill og fornøyd. Denne gud er full av barmhjertighet, nåde og kjærlighet.

Hvordan skjedde dette?

Det virker som at mange predikanter syntes Gud hadde et image-problem. Noen likte heller ikke hvordan Bibelen presenterte Gud og gjorde derfor seg selv til Guds nye markedsførere. Men det mest urovekkende er at mange troende og forkynnere foretrekker ”Det nye Testamentes gud” til selveste Gud.

Gir Gud et dårlig omdømme

Sannheten er at Det gamle Testamentes gud slik han blir presentert fins ikke. Heller ikke finner man Det nye Testaments gud slik han blir presentert.

Underforstått sier denne forkynnelsen oss at den strenge og harde gamle Testaments gud ikke var god, full av barmhjertighet, kjærlighet og nåde. Dette er feil. Denne type forkynnelse fokuserer også på en ny Testaments gud som er tolerant, kjærlighetsfull og nådig, ikke streng, aldri sint, uten vrede og ikke så rettferdig at han en dag vil dømme alle mennesker. Dette er like feil, og om mulig også mer ødeleggende.

Bibelen viser oss Gud med de samme egenskaper, den samme karakter og de samme handlinger i både Det gamle Testamentet og Det nye Testamentet.

Gud i Det nye Testamentet

Det nye Testamentet presenterer Gud som hellig, rettferdig og til tider full av vrede som en dag vil dømme hele verden. Har vi glemt hva som skjedde med Ananias og Saffira i Apostlenes Gjerninger 5? Både mann og kone ble drept av Den Hellige Ånd ved Peters føtter og mange troende så og hørte hva som skjedde. Deres synd var at de løy og testet Den Hellige Ånd. Enten tok Gud livet deres uten advarsel, eller så kom Han med en meget streng advarsel. Uansett er Gud streng. I 1.Kor.5 kaster menigheten ut en mann og overgir han til satan. Jesus erklærer at hvert tre (menneske) som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden (Matt.3:10, 7:17-19). Jesus sier til og med at hver gren (troende) som ikke bærer frukt, tar han bort (Joh.15:2).

Hebreerne 6:1-2 lærer oss at evig dom er et grunnleggende element i kristen lære. Paulus var svært tydelig på at Guds dom var en del av evangeliet han forkynte (Rom.2:16). (Paulus sier også i Gal.1:6-10 at der bare fins ett evangelium. Evangeliet har derfor ikke blitt forkynt dersom det ikke også forkynnes at en dag vil Gud dømme det skjulte hos menneskene.) Vi vet også at dommen skal begynne med Guds familie og at selv for den rettferdige kan det bli vanskelig å bli frelst (1.Pet.4;17). Jesus, Paulus og andre forfattere av Det nye Testamentet går langt i å advare oss om den kommende dom. Det nye Testamentet er opptatt av å tale om hva som er akseptabel og uakseptabel oppførsel. Jesus var kanskje strengere enn alle de andre i Det nye Testamentet. Ikke bare nekter Han å oppheve den moralske loven, men Han legger til det som mangler i loven (Matt.5:17-28). Det nye Testamentet behandler ikke bare våre handlinger, men tar også oppgjør med våre holdninger og hensikter som er roten til våre handlinger og som kan føre til handlinger. Det nye Testamentes dom inkluderer både tanke, ord, gjerning og holdning.

Bibelen lover disiplin og irettesettelser for alle troende som Gud elsker (Joh.Åp.3:19, 1.Kor.11:32, Hebr.12:6). Så vil der være prøvelser, lidelser og forfølgelse. Dette er bare noen av de mange eksempler av ”Det gamle Testamentes Gud” i Det nye Testamentet. Bibelen forteller oss også at mange troende som tok nattverd på uverdig vis ble svake og syke, til og med døde. 1Kor 11:26-30 ” For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer. Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme. Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn.”

Gud i Det gamle Testamentet

På samme vis finner man at Gud er presentert som god, barmhjertig og nådig i Det gamle Testamentet. Da Natan irettesetter David i 2.Sam.12 for hans utroskap og mord, erkjenner David at han fortjener å dø. Kanskje dette ville skjedd iflg. standarden i Det nye Testamentet i Ap.Gj.5 og 1.Kor.11. Men Gud sparte hans liv. Da Kain drepte Abel viste Gud sin miskunnhet på Kain. Ikke bare sparte Gud Kains liv, men Han satte et merke på han slik at heller ingen andre skulle drepe han (1.Mos.4). Gud var også villig å spare Sodoma, Gomorra og hele regionen om der fantes bare ti rettferdige menn (1Mos.19). I den samme fortellingen leser vi også at en engel (Jesus) kom, tok Lot, hans hustru og to døtre ved hånden og førte dem ut av byen da de ikke ville dra. Gud sparte til og med Soar slik at Lot hadde et tilfluktssted. I 1.Mos.19:16 står det at dette ble gjort ”for Herren hadde barmhjertighet med han”. Fortellinger fra Det gamle Testamentet er full av hendinger hvor Gud viser sin godhet og barmhjertighet. Gud valgte å ikke ødelegge Israel da de begynte med avgudsdyrking rett etter avreise fra Egypt (gullkalven, 2.Mos.32). Han tillot også David med sine menn å ete av skuebrødene selv om det bare var prestene som hadde lov til det. Jesus nevner også denne hendelsen da Han hjelper fariseerne til å forstå Guds karakter.

Utover de mange eksemplene av Guds nåde, kjærlighet, godhet og miskunnhet i Det gamle Testamentet ser vi også at Gud insisterer på sosial rettferdighet, godhet og barmhjertighet. Disse er store emner i Det gamle Testamentet. Jes 58:6-7 viser oss et tydelig eksempel på hva Gud ønsker av sitt folk:

”Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod?”

Guds navn i Det gamle Testamentet forteller oss også om Hans godhet. Han er YHWH Jireh, Herren forsørger [ser] (1.Mos.22:14); YHWH Rapha, Herren vår lege (2.Mos.15:26); YHWH Shalom, Herren er fred (Dom.6:23-24); YHWH Tsidkenu, Herren vår rettferdighet (Jer.23:6, 33:16); YHWH Raah, Herren vår hyrde (Salm.23); YHWH Shammah, Herren er der (Esek.48:35); YHWH Nissi, Herren er mitt banner (2.Mos.17:15).

Det vitnes i Det gamle Testamentet at vår Gud leder oss til grønne enger og hvilens vann. Han gir oss seier. Han er med oss. Han gir fred. Han helbreder. Han forsørger. Han ser etter de som ingenting har og befaler sitt folk til å gjøre det samme. Han viser miskunn mot tusen ledd til dem som elsker Ham… Gud har alltid vært en Gud av stor nåde og miskunn.

To pakter med en Gud grunnlagt på Jesus Kristus

Vi ser tydelig at Gud er uforanderlig. Hans karakter og natur er den samme både i Det gamle- og Det nye Testamentet. Vi finner også Jesus like mye (om ikke like tydelig) i Det gamle Testamentet som i Det nye Testamentet. Dette er sant fordi den gamle pakt er bygd på den nye pakt. Korset kastet en skygge bakover i tid og den gamle pakt var like avhengig av liv, død og oppstandelse av Herren Jesus Kristus som den nye pakt er.

Gud i menneskets bilde

Jeg har begynt å lure på om de som beskriver Gud som annerledes i Det nye Testamentet enn i Det gamle Testamentet har lest noen av dem. Kanskje de bare leser de delene av Bibelen som reflekterer det syn på Gud de ønsker og lar det andre være. Bibelen sier at Gud skapte mennesket i sitt bilde. I dag ser dette ut til å være snudd på hodet. Pastorer og troende lager ”gud i Det nye Testamentet” etter sitt bilde.

Lære å kjenne Gud

Det er fristende å si at vi trenger å omdefinere vårt begrep av Gud. Sannheten er at våre definisjoner av Gud er problemet, ikke svaret. Vi må studere Guds hellige ord og tillate det å åpenbare Gud til oss slik Han i sannhet er. Bare da vil vi få en forståelse av den gamle av dager, Han som er åpenbaret både i Det gamle-og Det nye Testamentet. Da vil vi kjenne Gud i Bibelen igjen.

Timothy T. Vierk

(DagenMagazinet 16.okt. 2008.)