Troens trygghet og fred.
Av en ung, dansk dikter.
Av Esaias rot skjøt han frem som en kvist,
ham hviler så rolig min fot på.
En grunnvoll sikker og uten brist
å bygge mitt bevende mot på.
Jeg har evangeliets ord på jord
som sinnet kan sanne og styrke,
og Jesus Kristus så ren og stor,
og han er min kraft til yrke.
Min trofaste Frelser så sterk og varm!
Den tanke meg fyller og kveger.
Hos ham ved en trofast, trofast barm
hans kjærlighet alltid meg leger.
Guds rikes sak, den er verd mitt blod,
hvor skulle det livrødt springe.
Som martyrskaren i tro og mot
i kampen bevet mitt bringe.
Ja, verden er falsk, og dens liv og lyst
og gir ei kraft til striden.
Der får enhver et sår i sitt bryst
så aldri de hviler siden.
I Kristus er ro i det øde rom
nå ynker jeg tomhetsstimlen.
Jeg er et Guds barn – for en veldig sum,
meg kjøptes en bolig i himlen.
Meg varmer og tvetter et blod og et vann
meg nektes ei noe av delene.
Jeg kjenner i sinnet en kjærlighets brann
som evig skal fryde sjelene.
Jeg tror på Vår Herre, så vidt kom jeg dog.
Jeg ber og haster til like.
Jeg var nesten kvalt under syndens åk,
da klart så jeg Satans rike.
Den salige da nådesolens flom
meg gav rettferdighets kledsel,
da ble jeg forsikret mot Herrens dom
og frykter ei helvedes redsel.
Min herlighet kommer til sist, til sist
når teppet opprulles for stykket.
Da skal jeg gjenvinne min frelsende kvist
og føle meg salig henrykket.
Da ser jeg hva før var en mur for min tro,
og, tanke, som sinnet kan lege.
For ene Guds kjærlighets milde ro
kan dødssyke hjerter kvege.
Den gang jeg for vill var jeg syk og ør,
det løp meg så tåket for synet.
Og angsten skar igjennom min sjel,
Guds ord var meg skarpt som lynet.
Just det! Hva annet? om fred og lys
mot alle de djevelske sammenrottelser.
Et nødrop til Gud gjennom stormenns gys
kan umulig være Guds bespottelser.
Så går det på blodet med nådens strøm
og Satan har slaven mistet.
Til livet jeg våknet av nattens drøm,
og djevelens lenker er bristet.
Farvel – jeg styrer mot himlens havn,
vår frelser er igjen om borde
I livets bok han skrev mitt navn,
han selv meg rettferdiggjorde.
---
(Jeg har skrevet det av etter en dårlig kopi. Noe kan derfor være feil ord. Men hovedtanken er klar nok: Den unge dikteren hadde funnet noe helt annet enn den norske. Red.)
1 kommentar:
Under litt opprydding kom eg over diktet av Garborg og svaret frå ein ung danske. "Mi utgåve" er frå rundt 1970. Ved søk på nettet ser eg at "svardiktet" alt er lagt inn og er ganske lik utgåva eg har. Største forskjellen er vel i slutten i verset der eg har "Just be" og utgåva som er lagt inn har "Just det".
Her er svaret frå den unge danske diktaren:
Svar til Garborg fra en ung dansk dikter
Av Essaias’ rot skjøt han frem som en kvist,
Ham hviler så rolig min fot på,
en grunnvoll sikker og uten brist
å bygge min tro og mitt mot på.
Jeg har evangeliets ord på jord
som sinnet kan varme og styrke
og Jesus Kristus så ren og stor
og han er min kraft til yrke.
Min trofaste frelser så sterk og varm
den tanke meg fyller og kveger.
Hos ham en trofast, trofast barm
hans kjærlighet alltid meg leger.
Guds rikes sak den er verdt mitt blod,
hvor skulle det livsrødt springe,
som martyrskaren i tro og mot
i kampen hevet sin bringe.
Ja, verden er falsk i dens liv og lyst
og gir ikke kraft i striden,
der får enhver et sår i sitt bryst
så aldri de hviler siden.
I Kristus er ro, i det øde rum
Nå ynker jeg tomhetsstimlen.
Jeg er et Guds barn, - for en veldig sum
meg kjøptes en bolig i himlen.
Meg varmer, meg tvetter et blod og et vann,
meg nektes ei noen av delene.
Jeg kjenner i sinnet Guds kjærlighets brann
som evig skal fryde sjelene.
Jeg tror på Vår Herre, så vidt kom jeg dog,
jeg ber og haster til like.
Jeg var nesten kvalt under syndens åk,
da klart så jeg Satans rike.
Den salige dag, nådestolens flom
meg gav rettferdighets kledsel,
da ble jeg forsikret mot Herrens dom
og frykter ei helvedes redsel.
Min herlighet kommer, tilsist, tilsist -
når teppet opprulles for stykket,
da skal jeg gjenvinne min frelsende kvist
og føle meg salig henrykket.
Da ser jeg hva før var en mur for min tro,
o tanke, som sinnet kan lege!
For ene Guds kjærlighets milde ro
Kan dødssyke hjerter kvege.
Dengang jeg for vill, var syk og ør,
det løp meg så tåket for synet,
og angsten skar seg igjennom min sjel,
Guds ord var meg skarpt som lynet.
Just be, hva annet? Om fred og lys
mot alle de djelvelske sammenrottelser
et nødrop til Gud under stormens gys
kan umulig være gudsbespottelser.
Så går det på blodet med nådens strøm
og Satan har slaven mistet.
Til livet jeg våknet av nattens drøm,
og djelvelens lenker er bristet.
Farvel, jeg styrer mot himmelenes havn,
min frelser er innen borde.
I livets bok Han skrev mitt navn,
han selv meg rettferdiggjorde.
Legg inn en kommentar