fredag 24. juni 2011

Kva er synd?


Kva er synd?
Jon Kvalbein har ein god artikkel i Dagen i dag, 21. juni. Den bør alle merka seg. Og han skriv mykje om at homopraksis er synd. Eg har nå ei kjensle av at somme (mange?) ikkje ser kva synd er. Dei som praktiserar homo-samliv, vil nekta at det er synd mot Gud. Ser me synda i det, vil eit slikt liv bli meiningslaust og umogleg.

Folk må sjå at synda er synd, både mot menneske og mest mot Gud. Og synda må bli så alvorleg at den plagar oss, at me vemmest av den og må kome bort frå den. Det er berre ein farbar veg her: Oppgjer og erkjenning for Gud og bøn om nåde og tilgjeving. Det er først når synda er bekjent, at Gud tilgjev.

Eg synest det er meir enn underleg at biskopar og prestar ikkje ser ut til å skjøna det. Korleis kan dei elles "velsigna" slike folk? Då blir jo velsigninga til forbanning. Og det bør ikkje ein prest eller andre medverka til. Må Gud velsigna land og folk med syndserkjenning. Det er mangelvare nå for tida. Det er då den rette velsigninga kjem.
Nils Dybdal-Holthe.
Dagen 24. juni 2011.


torsdag 23. juni 2011

Lys og mørke.


Lys og mørke.
1. Mos. 1, 4b.

”Men Gud skilte lyset fra mørket,” står det. Det er sagt om skapelsen – i tidens første morgen. Gud skilte dagen fra natten.

Men vi skal ikke tale om skapelsen og alle tanker som mange har om den her. Vi vil la dette skriftordet stå for en stor, åndelig sannhet. Den gjelder nok alle mennesker, men mest oss som er troende. Da taler ordet om
TO ÅNDELIGE RIKER.
Det ene er LYSETS rike. Der rår Gud, der bor de kristne, og deres fedreland er i himmelen.  Paulus sier i Fil. 3, 20: Vårt rike er i himlene. I en bibel fra 1844 står det slik: Vår borgerskap er i himmelen. Og det er nettopp det Gud mener. Vi har et borgerskap. Det er ikke her, men i himmelen. HER er vi bare fremmede og utlendinger, og vi bør ferdes i frykt her. 1. Pet. 1, 17. Vi som eier rett i dette riket, lengter til den dag vi skal få flytte over til vårt rette fedreland. Da skal vi alltid få bo der.

Det andre er MØRKETS rike. Der rår Satan og hans engler. Der bor de ugudelige og hyklerne. De har vel navn av å leve, men er åndelig døde. De har også et rike, det er helvete. Det vil folk ikke høre om, men bortforklare. Og det er særlig de som bor der, som ikke vil høre om det.

Vi merker oss at disse to riker er atskilt. Og vi leser at det var Gud som skilte dem. Vi har altså ikke her med menneskeverk å gjøre, men det er Guds gjerning. Det vi mennesker gjør, har liten eller ingen verdi. Det derimot som Gud gjør, skal bestå – trass i mange omskiftelser og meninger i denne verden. Og når Gud skilte lyset fra mørket, da skal de være skilt!

Vi legger også merke til at Gud skilte lyset fra mørket. Verden lå i et eneste stort mørke etter syndefallet. Det var Satan og syndens skyld. Så tok Gud lyset og dets barn ut av dette mørke og satte oss over i Sønnens rike, som er lyset. 1, Pet, 2, 9.

Da blir betydningen av ordet ”menighet” klarere. På gresk heter det ekklesia som betyr: Utkalt. De som er Guds menighet er altså kalt ut av verden, mørke og synden – og inn i Guds lys og hans menighet.

Her gjør vi ofte
EN STOR FEIL:
Vi blander dem sammen! Jesus sier i Mat. 19, 6 at vi ikke skal atskille det som Gud har sammenføyet (dette er sagt i en annen sammenheng). Jeg tror også vi med rette kan si at vi ikke skal blande sammen det Gud har atskilt. Men det gjør vi ofte, gjerne mer enn vi tror. Og så blir det som profeten sier: ”Litt her og litt der,” Jes. 28, 10. Litt synd og litt nåde. Jeg er en stor synder, og Jesus en stor frelser. Det er ikke så nøye med mitt liv, hvordan jeg lever (sier noen), for Jesus er min frelser og hans liv er mitt liv.

En fot i verden og en hos Gud. Ja takk, begge deler. Vi vil få med oss alt i dag. Og så halter vi av sted mot evigheten. Da glemmer vi gjerne målet, for man er litt i mørke og litt i lyset, billedlig talt. Vi glemmer at det i virkeligheten ikke går an. Et ordtak sier: Vi kan ikke ri på to hester samtidig!

Måtte Elias snart komme! Han som kunne rope inn i hjertene på folk: Hvor lenge vil dere halt til begge sider? Velg nå hvem dere vil tjene. Er det Gud som er Gud, så tjen ham. Eller: Er det Ba’al, så tjen ham. I vår tid er Ba’al verden og dens lyster, fornøyelser og jordiske gleder. Er dette det viktigste for deg, så tjen det. Det verste er å vingle hit og dit. Du vet snart ikke hvor du er.

Herren vil spy ut det lunkne, Åp. 3. Han vil ha helhjertede kristne. Om ikke du er det, er det bedre å være verdslig fullt ut – da vet du hvor du står.

Vi mennesker er ofte ”værhaner” som flagrer hit og dit. Mange innretter seg etter vær og vind og tidens smak og er enig med flertallet. Er de sammen med gode og varme kristne, så prøver de å være det i ord og oppførsel. Det er utrolig hvordan noen kan etterligne de kristne og se ut som dem i visse situasjoner.

Kommer de så ut blant verdens mennesker, blir de verdslige! De kan le av historier som er på kanten og over det sømmelige. Ja, de kan til og med banne for å vise hvor frigjorte de er. Noen er ekstra flinke til å vite hvordan de skal snu seg, slik at alle godtar dem. For all del gjelder det jo å ikke få stemplet på seg som lyder: Pietist. Det tilhører 1700-tallet og den tid. Vi lever jo i 2000-tallet!

Så glemmer mange at det er SYND. Og du skal vite at Gud hater synden like mye som i pietisttiden.

Bibelen sier at i den siste tid skal det bli mye av denne slags ”kristendom”. Paulus sier f. eks. at i de siste dager skal noen ha gudsfryktighetens skinn, menn fornekte kraften. 2. Tim. 3, 5. Det skal komme en tid – det er den siste – da noen skal falle fra troen. 1. Tim. 4, 1. Han taler ikke om gjerninger, arbeid og strev. Men troen. De vil ikke lenger ha den barnslige tillit og tro til Gud. Og Jesus sier at ved avslutningen på den tid skal det komme falske profeter. Mat. 24, 11. Mange skal føres vill fordi det er mange falske forkynnere som taler om en lettere vei til Gud.

Disse profetene er ikke bare mormonere, Jehovas vitner og andre sekter. Det er prester og predikanter som blander sammen lys og mørke. Alt er like bra etter hvert. Og folk flest tolererer det for det faller i smak. De falske kristne tror ikke bare feil, men de lever feil. Når Guds ord ikke blir rettesnor for lære og liv, blir alt feil selv om mennesker synes det er bra. Du kan få ros av mennesker, men bli dømt av Gud.

Bibelen sier vi skal ta det nøye med vårt liv. Djevelen kommer til oss i fine klær. De ser ut som kristne og taler som kristne. Til og med Djevelen bruker jo Guds ord i sin tale. Mat. 4. Derfor er det viktig å våke og være på vakt mot alt det nye som bryter med det Gud har bestemt. Djevelen er farligst når hans tale lyder så from og fin at folk må tro det er rett.

Men Gud hater synden. Guds vrede og forbannelse hviler over den uansett hvilket navn synden har, eller om vi mener det er rett å handle mot Guds ord. En ny tid krever et nytt ord.

La oss se på NOEN KONKRETE OMRÅDER.
1) Arbeidet i Guds rike.
Vi tenker og sier noen ganger at alle kan være med i Guds rikes arbeid. Misjonen er jo en god sak. Den har også mange praktiske prosjekter som alle kan være med på. Jeg har alltid trodd at det er risikabelt, selv om grensene ikke alltid er lett å finne.

For Guds sier noe om dette. ”Dra ikke i fremmed åk med vantro,” står det. 2, Kor. 6, 14. Åket var det trestykket som forente to trekkdyr slik at begge tok sin byrde av lasset. De skulle begge trekke like. Når det står så kategorisk, må det bety at verdens mennesker ikke skal gå inn i arbeidet for Guds rike. Og det gjelder i alle forhold. Jeg kjenner til bygder og steder der man sier: Det er ingen troende her som kan gå inn i menighetsråd eller bedehusstyre. Alle sammen er verdslige mennesker og de vedkjenner seg det. Men de skal altså styre i Guds rike. Regelen i Guds rike har alltid vært: Først må et menneske bli omvendt til Gud og tro seg frelst av nåde. Siden kan de gå inn i gjerninger som Gud har lagt ferdige. Da ser de at også det er av nåde.

Vi må også se dette fra en annen side. Skal vi som kristne gå inn i foreninger og selskap og fornøyelsesliv der Jesus ikke har adgang. Det merkes på ånden og det som skjer der. (Jeg tenker selvsagt ikke her på familiesammenkomster der vi ”må” være med, eller enkelte ganger vi må delta i forbindelse med arbeid og lignende.)

Hvis vi går inn i slike forhold med en bevisst tanke på å være et vitne for Jesus, er jo det en annen sak. Det er vårt kall. Men vennskap med verden er fiendskap mot Gud, sier Bibelen. Jak. 4, 4. Om dette verset sier prof. Lyder Brun noe viktig: ”Det dreier seg om begjæret etter de jordiske ting, et vennskap med verden som han nu går over til å stemple som fiendskap mot Gud… Vennskap med verden inneslutter derfor ikke bare begjær etter og bundethet til tingene, men også livsfellesskap og likeartethet med verdensmenneskene. … Og det er ikke forenlig med den kjærlighet som skyldes Gud, men likefrem er enstydig med fiendskap mot ham.”

Meningen er dette: Med et delt sinn kan vi ikke tilhøre Gud. Enten får vi ha nok i ham, eller å gå tilbake til verden. Da kan vi heller ikke tjene Gud. Det er aldri rett å blande lys og mørke. Gud har skilt dem fra hverandre.

2) Ekteskap.
For en til to generasjoner siden var det selvsagt for en kristen ungdom å gifte seg med en kristen. Det har ikke alle gjort. Og tendensen øker: Jeg vil gifte meg med den jeg er forelsket i, uansett hvilken tro eller vantro de har. Noen begrunner det slik: Da kan jeg vinne dem for Gud. De må ikke tro at vi er bedre enn dem.

Bibelen sier noe om det også: Hva vet du mann, om du kan frelse din hustru? 1. Kor. 7, 16. Også dette skal skje i Herren, sier ordet, v. 39. Begge skal tilhøre Jesus for å kunne bygge et kristens hjem.

Mange har gått seg vill her. Og de angrer hele livet på sitt valg. De trodde det skulle gå godt. Men de blandet sammen lys og mørke, og snart gjorde de en ny erfaring: De ble sløvere og sløvere som kristne, og noen sovnet til slutt og døde åndelig talt. Ei kone sa til meg for mange år siden: Jeg giftet meg med en verdslig. Men nå ser jeg at det var galt. Jeg har angret på det i mange år (selv om mannen hennes var snill og grei). Vi kan jo ikke dele det b este sammen.

Derfor skal vi si til unge og eldre: Ta deg i akt. Det går sjelden godt. Bibelen sier at Gud at tatt deg ut av verden og mørke. Skulle du da gå tilbake i skyggen og tro det er best?

3) Synd.
Synden har mange former og utslag, og den kan være tilsynelatende uskyldig. Da tenker noen slik: Jeg kan synde litt i smug og skjule det for alle. Ingen ser meg. Og i etterkant kan jeg jo be om nåde og tilgivelse. For tilgir synd. Dette kalles å synde på nåde, og det er en frekkhet mot Gud.

Guds ord sier at skal en dag føres fram i lyset. 1. Kor. 4, 5. Jesus sa at intet er skjult som ikke skal åpenbares. Om intet menneske ser deg og det du gjør, er Herrens øyne der. En gammel Herrens tjenerinne sa en gang i en tale: Ungdom, vær redd for å synde! Det har jeg aldri glemt. Vi blir aldri syndfrie her i verden. Men vi skal være redd synden.

4) Penger.
Vi er vant til å tenke at de penger jeg har tjent på ærlig vis, kan jeg bruke som jeg vil. Vi lever nå i et forbrukersamfunn der mange lever over evne. Men det begynte i det små. Og det begynte med at vi tenkte at pengene var våre. Vi hadde ofte glemt at vi var husholdere som skulle stå til regnskap for alt i vårt liv.

Det er rett at mange strever for å tjene til livets opphold. Og mange har fått det bedre med årene. Nå har de lyst til å bruke alt de har på seg selv. Eller som et ektepar sa: Barna våre tjener mer enn vi noen gang har gjort, derfor sparer vi ikke til dem, men bruker det selv.

Skal vi minne hverandre om et ord fra Gud her: Meg hører sølvet og gullet til, sier Herren. Hag. 2, 8. Jesus er vår konge. Han eier alt. Derfor skal vi først spørre ham. Og han sier f. eks.: Derfor, gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere, og jeg vil være en far for dere. 2. Kor.  6, 17. Vi merker oss at det ikke er et menneske som formaner Guds folk her. Det er Gud selv.

Det er mye mørke i verden i dag. Når vi blander lys og mørke, blir det disig og halvmørkt. Da er det vanskelig å se og orientere seg. Nå kaller Gud folk og land og enkeltpersoner ut fra alt det uklare og inn i lyset. Skill dere fra alt det syndige, sier han. Det er vekkelsen og kallet. Og da vil og kan Gud gjøre store ting for oss. I Jesu navn. Amen.
-

fredag 17. juni 2011

Garborgs tvil.

Tvil og tro.
Vantroens uro og klage. Av Arne Garborg.

Akk, visste jeg bare en eneste kvist
Å legge min vaklende fot på,
En grunnvoll sikker og uten brist
Å bygge mitt bevende mot på.
Akk, visste jeg bare én ting på jord
Som sinnet fikk sanne og styrke,
En eneste ting som var ren og stor
Og mante med kraft til yrke.

O, var der en tanke så sterk og varm
Min sjel kunne fylle og kvege,
Og fattes en eneste trofast barm
Hvis kjærlighet kunne meg lege.

O, var der en sak som var verd mitt blod
Hvor skulle det livsrødt springe!
Hvor skulle jeg juble når tro og mot
I kampen hevet min bringe.
Jeg smed over bord både liv og lyst
Og takket min Gud for striden.
Og fikk jeg der et sår i mitt bryst,
Da kunne jeg hvile siden.

Nå vrimler min sjel i et øde rom
Og danser i tomhetens stimmel.
Jeg er som en blære, et pisket skum
Som stormen har hevet mot himlen.
Jeg fryser til rim, og jeg smelter til vann,
Og er ikke noe av delene.
Jeg kjenner i sinnet en levende brann
Som engang skal pine sjelene.

Jeg tror på Vårherre, men nekter ham dog,
Jeg ber og jeg banner til like.
Jeg går nesten kvalt under syndens åk,
Og nekter dog Satans rike.
Jeg spotter om dagen når solens flom
Seg velter over skogens kledsel.
Jeg skjelver om natten for Herrens dom
Og gyser for helvedets redsel.

Hvor blir det så av meg til sist, til sist,
Når teppet skal falle for stykket?
Skal da mon jeg finne en frelsende kvist,
Når fallet jeg nærmest er rykket?
Skal da mon jeg finne en mur for min tro,
En tanke som sinnet kan lege?
Mon da at Guds kjærlighets milde ro
Mitt dødssyke hjerte får kvege?

Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør,
Det løper meg tåket for synet.
Men angsten skjærer igjennom min sjel
Så blek og så skarp som lynet.

Hva? Bede? – Bede om fred og lys
Mot alle de tvilende sammenrottelser?
Ja bede ja, men jeg ser med gys
At min bønn er bare Guds bespottelser.

Så får det da gå gjennom skodde og strøm,
Kompass og ror har jeg mistet.
Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm,
Mitt anker for lengst er bristet.

Farvel, jeg vet intet mål, ingen havn,
La drive for flo og fjære.
I livets bok han skrev bak mitt navn
Et spørsmål - - og intet mer!



Svar til Garborg.

Troens trygghet og fred.
Av en ung, dansk dikter.

Av Esaias rot skjøt han frem som en kvist,
ham hviler så rolig min fot på.
En grunnvoll sikker og uten brist
å bygge mitt bevende mot på.
Jeg har evangeliets ord på jord
som sinnet kan sanne og styrke,
og Jesus Kristus så ren og stor,
og han er min kraft til yrke.

Min trofaste Frelser så sterk og varm!
Den tanke meg fyller og kveger.
Hos ham ved en trofast, trofast barm
hans kjærlighet alltid meg leger.

Guds rikes sak, den er verd mitt blod,
hvor skulle det livrødt springe.
Som martyrskaren i tro og mot
i kampen bevet mitt bringe.
Ja, verden er falsk, og dens liv og lyst
og gir ei kraft til striden.
Der får enhver et sår i sitt bryst
så aldri de hviler siden.

I Kristus er ro i det øde rom
nå ynker jeg tomhetsstimlen.
Jeg er et Guds barn – for en veldig sum,
meg kjøptes en bolig i himlen.
Meg varmer og tvetter et blod og et vann
meg nektes ei noe av delene.
Jeg kjenner i sinnet en kjærlighets brann
som evig skal fryde sjelene.

Jeg tror på Vår Herre, så vidt kom jeg dog.
Jeg ber og haster til like.
Jeg var nesten kvalt under syndens åk,
da klart så jeg Satans rike.
Den salige da nådesolens flom
meg gav rettferdighets kledsel,
da ble jeg forsikret mot Herrens dom
og frykter ei helvedes redsel.

Min herlighet kommer til sist, til sist
når teppet opprulles for stykket.
Da skal jeg gjenvinne min frelsende kvist
og føle meg salig henrykket.

Da ser jeg hva før var en mur for min tro,
og, tanke, som sinnet kan lege.
For ene Guds kjærlighets milde ro
kan dødssyke hjerter kvege.

Den gang jeg for vill var jeg syk og ør,
det løp meg så tåket for synet.
Og angsten skar igjennom min sjel,
Guds ord var meg skarpt som lynet.
Just det! Hva annet? om fred og lys
mot alle de djevelske sammenrottelser.
Et nødrop til Gud gjennom stormenns gys
kan umulig være Guds bespottelser.

Så går det på blodet med nådens strøm
og Satan har slaven mistet.
Til livet jeg våknet av nattens drøm,
og djevelens lenker er bristet.

Farvel – jeg styrer mot himlens havn,
vår frelser er igjen om borde
I livets bok han skrev mitt navn,
han selv meg rettferdiggjorde.

---
(Jeg har skrevet det av etter en dårlig kopi. Noe kan derfor være feil ord. Men hovedtanken er klar nok: Den unge dikteren hadde funnet noe helt annet enn den norske. Red.)