RUSSLAND

I mai fekk eg høve til å vera med på ein hjelpesendingstur til Russland - i regi av Hjelp til Russland. Det var spanande og interessant. Så vidt eg kunne sjå og skjøna er Russland blitt eit todelt samfunn m.o.t. økonomi og levestandard. Slik liknar det mykje på Vesten. I åndeleg mening er det truleg annleis.
.
Me var først i Vyborg, ein by som før krigen høyrde Finland til. (Eg har ikkje høve/tid til å skriva detaljert om alt her, men tek med nokre hovuddrag etter mine inntrykk.)
.
Me fekk vera med på fleire møte i ulike kyrkjesamfunn, både baptistar, pinsevener, lutherske og meir nøytrale som i fengsla, på barneheim og seinare på eit rehabiliteringssenter. Alle stader er inntrykket at det var stor hunger etter Guds ord og samvær med kristne frå Vesten. Dei fleste stader var det fulle møtesalar og ei uvanleg stille når Ordet vart forkynt.
.
Det var Steinar Harila som tala, men ordet vart gjeve fritt kvar gong med høve til vitnemål både fra dei russiske kristne og me som var tilreisande. Eg følte sjølv at folket nærast slukte Guds ord og det som vart sagt. Me hadde ein flink tolk til hjelp. Harila er ein god og dyktig vekkingstalar som hadde relevante tekstar og brukte enkle illustrasjonar som gjekk rett på sak. Og det bar frukt.
.
Me veit sjølvsagt ikkje kva som er ekte, men Gud ser det. Vår oppgåve er å forkynna og be folk å venda om. Fruktene er ved Anden. Og noko fall nok i god jord. Mange kom fram eller bad om forbøn. Eit slikt døme er vanskeleg å gløyma. Det var i eit fengsel, og ein fange i 20-åra stansa att og trong meir hjelp. Det herja andletet tala sitt eige språk. Den sterke guten kunne ikkje stansa gråten og hulkinga. Det var som han brast i stykker.
.
Eller møtet med "Invalideforbunder" - det var full kyrkje med dei svært fattige i byen. Mange var eldre folk, og dei hadde nok teke på seg det finaste dei hadde. Andre såg ut til å koma rett frå gata. Det var underleg å få vera med å be for dei nedover benkeradene. Anden var der. Me hadde eit åndeleg samfunn utan ord. Og det kan faktisk vera vel så godt som med mange ord.
.
Eg sa det var eit todelt samfunn. Det såg me kanskje best i St. Petersburg (den gamle Leningrad). På veg inn i byen var det ei mengd med store og vakre nye hus som i ein vestleg drabantby. Innimellom låg dei små og gamle nedslitne husa der mange vanlege menneske budde. Skiljet mellom rik og fattig er der som i vestlege land, men ei kort vitjing kan sjølvsagt ikkje klargjera det fullt ut. Og me vil ikkje gjera noko urett i dette.

Men mange treng hjelp. Det gjeld borna, dei fattige og rusmisbrukarar av ulike slag. Det var underleg å gå ikring i den tidlegare militærleiren sørvest for St.Petersburg og sjå gutar og jenter, menn og kvinner arbeida og streva med mange ting - både husdyr, sagbruk og verkstader. Og på møtet etterpå vitna fleire om overgangen frå vonløysa på gata til det nye livet med Jesus. Dei stråla og lyste av lukke og von - både for dette livet og den æva som ventar på oss alle-.

Me må bruka litt tid til å be for desse menneska - at Gud får bevara dei og bruka dei i si teneste for sitt eige folk. Amen.
NDH.

Død - og livet etterpå?

”Opphev ondskapen!”

Av Jørgen Høgetveit i www.Kommentar-Avisa.no

Dette er overskriften på Steinar Lems (lederen av ”Fremtiden i våre hender”) - kronikk i Aft. 3.4.-09 – altså like før påske. Han skriver på bakgrunn av at han har fått diagnosen kreft i bukspyttkjertelen med spredning – og dermed beskjed om uhelbredelighet og død. Han etterlyser en debatt om livet og døden. Det som gjør artikkelen ekstra tragisk, er at han avslutter artikkelen på følgende måte: ”Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.”

Etter mange år i livet – nå stilt overfor døden - har han enda ikke funnet svaret som han kan møte døden med, men ber bare om at man må fortsette debatten for å ”Oppheve ondskapen” om en evig fortapelse – noe man knapt trodde befant seg innenfor hans virkelighets-oppfatning, spesielt ut fra hva han ellers skriver i artikkelen. Nå matrer tydeligvis tanken om en evig fortapelse han som en ondskap fra andre menneskers side – samtidig som han altså heller ikke tror det har noe med virkeligheten å gjøre. Dypest sett er dette en dyp hjelpeløs og tragisk sjelskonflikt samt virkelighetsflukt som han tydeligvis ikke kommer unna – og som fra troens barns side kaller på forbønn.

Men det er det han skriver videre og som forteller om hans virkelighetsoppfatning vi skal stoppe ved: Han skriver: ”Hvis døden er det mest dramatiske og sikreste i livet, hvorfor reflekteres det i offentligheten nesten ikke rundt døden? Innenfor det naturviten-skapelige verdensbilde, det normale sekulariserte samfunn, også hos dem som søker høytid i kirken på julaften – er døden utslettelse. Du blir opphevet. Borte er Romsdalsfjellene og Schubert og nærmeste familie. Du og Wergeland og Himmler står på samme linje, ingen linje. For bestandig. Dyp sorg: Hvis dette er sannheten, ligger det en dyp sorg over menneskeheten. Kanskje burde vi bli varme mot hverandre i ren medlidenhet.”

Skal en kommentere dette fra en kant – noe en børe gjøre både av hensyn til han selv og hele den store offentlighet han henvender seg til og som leser dette - bør en si:

”Ondskapen” er ikke å fortelle menneskene om de to utganger av livet når en møter dødens alvor – som en kanskje har flyktet for før. Ondskapen er å ville fortie dette og prøve å hindre at andre får dette alvoret lagt inn over seg. Og den dypeste ondskap er ikke å lytte til Han som møtte opp med Sitt rettferdige og Hellige liv med hele verdens ondskap på sine skuldre og maktet å utsone ondskapen og kaste denne ondskapens fyrste ut. Dette er påskens store budskap om at nå er – døden riktignok den siste fiende – men den er overvunnet og veien inn i det evige paradis er åpen ad troens vei. Syndens lønn og konsekvenser er overvunnet og oppstandelsen et faktum som noe av det best bevitnede i hele Skriften. Les: 1. Kor. 15 i sin helhet. Det er solid historie! Det borger også for seier over døden for et hvert menneske som i tro overgir seg til Den oppstandne i ydmykhet av bare nåde.

Lems anklage om at dette ”ikke reflekteres i offentligheten” ei heller ikke i kirken som soper det under teppet så godt de kan for å lage en hyggelig, populær og stemningsfull samling hvor evighetsalvoret er bortimot fraværende både i liturgi, sang og tale. Dette er skjøgkirkens vis. Nå skal vi att på til kanskje få inn i Salmeboka ”Du skal få en dag i mårrå,-” noe vi ikke vet det minste om. Ei heller har vi fremtiden i våre hender! Synden i mitt eget hjerte er i liturgien henvist til andre steder, osv. Lems anklage der er tragisk betimelig.

Hvorfor har vi havnet der i våre sekulariserte velstandssamfunn – samfunn som glemte Han som sendte lyset og velstanden til Norges fjell – for så vidt det samme som jødene gjorde i det gamle Israel og en rekke nasjoner har gjort etter dem? Lem svarer en del på det selv om vår tid:

”Innenfor det naturvitenskapelige verdensbilde, det normale sekulariserte samfunn,- ” Denne virkeligheten er ”det normale” i våre ”sekulariserte” samfunn. Vi begynte å dyrke vår formørkede forstand og skaperverket – som stadig får mørkere horisonter og en ikke kan se henimot den oppstandne som er påskens budskap. Det skal ikke mye orientering til for å se hvordan mennesket uten Gud fører til masse ondskap og ødeleggelse – nesten til mer naturvitenskapen forklarer og finner opp. Da kristendommen og vekkelsene grep og bredte seg over Norden – som før var en blodig slagmark en rekke steder – ble Norden forandret til ”Det fredelige hjørne av Europa.” Vår forstand med dens naturvitenskapelige reduksjonisme av virkeligheten - med Darwin som anfører inn i dyrenes verden med den sterkestes rett for å overleve – er et ubrukelig svar på menneskets dypeste spørsmål. Hvem er jeg, hvorfor lever jeg, hva gjør jeg med egen og verdens ondskap og hvor går jeg hen når jeg ser livets faktum i hvitøyet: døden? Da kan man glemme naturvitenskapen og Darwin om en ikke har gjort det før.

Lem skriver slik: ”Dyp sorg: Hvis dette er sannheten ligger det en dyp sorg over menneskeheten.” Ja, hvis utslettelse er sannheten, ligger det en dyp sorg full av lidelse over menneskeheten, men slik er det ikke. ”- av jord skal du gjenoppstå.” Millioner vitner om en annen virkelighet når hjertet i sammenbruddet møtte den oppstandne og fikk tro seg frelst av nåde ved tro – på det best bevitnede budskap man har fra Midt-Østen på den tid. Apostlenes dype sorg og hjelpeløshet – ble vendt til den største glede da det endelig gikk opp for dem at alt Jesus hadde fortalt og forutsagt ut fra GT og gjennom sin vandring med dem – var sant og skjedde. Etter det var denne redde og skremte gjeng ikke mer til å stoppe. De visste at de skulle oppstå akkurat som sin Mester, og døden representerte bare en ”forfremmelse til evigheten” der de skulle få se Han igjen og alle troende som hadde gått foran dem. Bibelen innbyr til å gå erfaringens vei og ta Ordet på alvor – så vil man få et personlig møte med den oppstandne som apostlene og millioner har fått det.

Dette er påskens svar på Aftenpostens og Steinar Lems forpinte kronikk like før påsken 2009.