Om forholdet mellom embete og tjeneste.
Av K. V. Lehre.

Til opplysning og oppklaring i Guds kirke, siterer jeg noe fra Luther og Olav Valen Sendstad:

Hvem er den rettelig kalte tjener i kirken? (Fra ”Ordet som aldri kan dø” s, 147 ff, Olav Valen- Sendstad. 1949 Bergen
”For de geistlige utøvere av den tradisjonelle krikerett og for majoriteten av de kirkelig ordinerte prester er læren om en ”rett kallelse” noe av en hemmelig lære, som i meget stor utstrekning danner grunnlaget for så vel den passive som den aktive uvilje og motstand, hvormed så mange blant geistligheten møter det frie lekmannsarbeidet, dér hvor man av kirkepolitiske grunner våger å vise ansikt. Våre lutherske geistlige er her i en stilling, som synes å tillate dem å mene om seg selv, at de er særlig bekjennelsestro med deres lære om en ”rett kallelse”. Den augsburske Bekjennelse (som er bekjennelsesskrift for samtlige nordiske kirker) har jo nemlig i sin art. XIV, som lyder: ”Om kirkeordningen lærer vi, at ingen bør lære (forkynne) offentlig i kirken eller forvalte sakramentene, med mindre de er rettelig kallet (rite vocatus).”

Dersom denne artikkel nå sto helt isolert i bekjennelsesskriftene uten å kunnes forstås ut fra annet enn det jeg her ordrett siterte, så ville Aug. art XIV vært en skjebnesvanger, ja likefram drepende artikkel for hele reformasjonsverket. For uttrykket ”å være rettelig kallet” er i sedvanlig språkbruk et juridisk uttrykk og fører naturlig tanken i kirkerettslig retning, hvor det betyr å være utdannet, kallet, ordinert og innsatt i kirkelig embete i følge gjeldende tradisjon og kirkerett. Rent isolert sett ville Aug. art XIV altså enten innebære en anerkjennelse fra protestantisk side av den katolske kirkerett, og under den forutsetning var katolikkene villige til å godta den, eller innebære, at der fantes en protestantisk kirkerett, som det ville være en forbrytelse å trå over eller omdanne, når den først var gitt. Men ser vi denne art. XIV i sammenheng med de to andre bekjennelsesskrifter, Apologien og De schmalkaldiske Artikler, så får vi den autentiske forklaring av reformatorene selv om, hvordan de ville ha uttrykket »rettelig kallet« forstått. Og selv om Apologien og De schmalkaldiske Artikler ikke er anerkjent som bekjennelsesskrifter her i Norden, så er vi dog forpliktet til å se Aug. art. XIV i lys av dem, da vi ellers ikke kan gjøre historisk rett og skjel mot reformatorene. Og sett i den sammenheng er art. XIV et likefrem revolusjonerende aktstykke over for enhver absoluttering av kirkeretten.

Som katolikkene med »rettelig kallet« mener, at en kirketjener er kirkerettslig (juridisk) korrekt innsatt i tjenesten, således forstår den kryptoromanistiske tankegang blant protestantene på lignende måte det å være »rettelig kalt som at være innsatt i tjenesten etter gjeldende protestantisk kirkerett - altså prinsipielt rett kallet i juridisk for stand. Men nettopp denne juridiske, kirkerettslige oppfattelse av den rette kallelse - kallelsens bundethet til juridiske tradisjoner - var det, reformatorene gjorde rent bord med.

For det første hadde Luther gjort rent bord med romersk kirkerett allerede i 1523 i sitt skrift »Dass eine christliche Versammlung oder Ge meinde Reeht und Macht habe, alle Lehre zu beurteilen, etc.< (Jeg kunne også minne om hans brev til bøhmerne om samme sag). Men senere hen er dette Luthers skrift stort sett blitt tiet i hjel i den såkalte lutherske teologi. Jeg skal nedenfor komme litt tilbake til det. –
For det andre gjorde Melanchton rent bord med den katolske kirkerett i sin Apologi, art. XIV. Her sier han bl.a.: Våre motstandere (katolikkene) godtar at vi sier, menighetstjenerne skal være »rettelig kallet, hvis vi dermed mener, at de skal være ordinert etter den kanoniske katolske) rett. Vi, sier han, vil fra vår side gjerne bidra til å opprettholde gamle kirkeordninger, for de kan være gode nok. Men nå har de geistlige, som utøver denne kirkerett, myrdet deres egen rett, ved og forfølger oss for vor læres og bekjennelses skyld. Derfor lar vi biskopene fare, og vi vil holde os til Guds Ord. - Med disse ord hevder dette Melanchton en forskjell mellom menneskelig kirkerett (jus humanum) og en i Guds Ord begrunnet guddommelig rett (jus divinum), som i reformasjonen likefram ble grunnlaget for skapelsen av en ny, protestantisk kirkerett. Men hva den evangeliske kirke aldri burde glemme og hva de lutherske statskirker i Norden jevnligt har glemt, det er, at heller ikke en protestantisk kirkerett er uforgjengelig og uforanderlig For slik kirkerett blir dog kun til, ved at man anvender Guds Ord i de aktuelle historiske situasjoner. Derfor kan heller ikke en protestantisk kirkeordning være annet enn en jus humanum, som til en hver tid står under Guds Ords prøvelse og kritikk, Å »hermetisere« en protestantisk kirkerett og deretter påstå, at der alene innenfor rammen av denne finnes »rett kallelse«, innebærer, at man styrer tilbake i katolsk tankegang og bryter med reformasjonens kirkerettslige prinsipp. Derfor kan vi, som lever i dag - helt i analogi med reformatorene – si: Man skal bidra til å opprettholde den gamle kirkeordning, for den kan være god nok; men hvis kirkerettens utøvere bruker kirkeretten til at knekke Guds Ord, forfølge Herrens vitner og bestride de gudgitte nådegavers rett til å forkynde Herrens navn og frelse, da lar vi både kirkeretten og dens utøvere fare og holder os til Guds Ord - og gjør bruk av den rett, som er grunnet i Guds Ord i vår aktuelle situasjon. Dersom denne tankegang ikke hadde båret de mange Herrens vitner av profetisk ånd i Nordens kirker i det siste 100-år, så hadde vi verken hatt noen legmannsbevegelse eller det velsignede virke for indre og ytre misjon, som er vokset frem av lekmannsgjerningen. Denne holdning til kirkeretten var det, som fødte den norske kirkes bekjennelse mot det nazistiske tyranni i 1942- da »Kirkens Grunn« blev offentliggjort. Forskjellen mellom menneskelig og guddommelig rett blev endelig klart og bestemt utviklet i De schmalkaldiske Artikler, uten at jeg her i detaljer skal gå nærmere inn på det. Jeg kommer nu til det ovennevnte skrift av Luther fra 1523. Han fremfører her ikke noe annet enn Skriftens lære om kallelsen. Jeg behøver derfor slett ikke anføre Luther. Men hvis jeg kun anfører det samme ifølge Skriften og sløyfer Luther, så vil ingen teolog bry seg særlig om hva jeg sier. Men når jeg kan sitere Luther, da er de mer villig til å lytte. Slik er teologene nå engang i de nordiske kirker. Luther sier da altså bl.a. i dette skrift: Enhver kristen har Guds Ord, er lært av Gud og salvet av ham til prest; og han anfører som bevis Joh. 6,45; Sl. 45,8; 1 Pet.2,5.9. Derfor er alle kristne skyldige til å bekjenne, lære og utbre Guds Ord (skrifthenvisning: 2. Kor.4,13. Sl.51,15). En kristen har rett og makt til å forkynne Guds Ord og er forpliktet til det under sin sjels forlis og Guds unåde. Dette er altså forkynnelsens alminnelige, guddommelige rett. Videre sier Luther, at hvis en kristen bor på et sted, hvor det ikke finnes kristne, så trenger han ikke noe annet kall enn at han er en kristen innvendig i sitt hjerte og er salvet med Guds Ånd! Hvis derimot en kristen bor sammen med andre kristne, som har samme makt og rett som han, da skal han la seg kalle av de andre. Også det tilhørere den guddommelige rett, nemlig at hvor Kristi kirke (menigheten) er, er det nødvendig for Guds Ords skyld å velge og kalle tjenere på ordnet måte. Men, innskjerper Luther videre, det innebærer ikke at de andre kristne mister sin rett og makt til å tale, ukallet av mennesker. Tvert imot: der man ser at en kallet feiler i sin tro og forkynnelse skal man opptre ukallet og selv lære Guds Ord. Det er guddommelig rett. – I samme skrift betoner Luther nemlig allerede innledningsvis at hvor det dreier seg om å bedømme lære og forkynnelse og å innsette og avsette predikanter og sjelesørgere, må man ikke holde seg til menneskelige lover og praksis (jus humanum) som er gitt av kirkefyrster eller politiske makthavere, men holde seg til Guds Ord og handle etter det. For det er ikke biskopene, teologene og kirkemøtene som alene har rett til å prøve lære og forkynnelse. Kristus Jesus, sier Luther, har fastslått nettopp det motsatte og har fratatt biskopene, teologene og kirkemøtene retten til å dømme om læren og gitt denne rett til alle kristne. Som skriftbevis for dette anfører han Joh.10,27; 2. Tess.2,15; Matt.24,1; 1.Kor.10; Gal.3-5; Kol.2,1; 1.Joh.4,1; - idet han understreker at det i alle disse skriftsteder dreiser seg om formaninger til menigheten om å høre Kristi røst, ta seg i vare for falsk profeti og prøve åndene. Vi kan derfor uttale det reformatoriske kirkerettslige prinsipp slik: Over enhver kirketradisjon står Guds Ord som den permanente kritiker og veileder. Dermed blir det også klart for oss hva det vil si å være ”rettelig kalt”. Det rette kall til Guds Ords tjeneste i kirken har nemlig to sider. En guddommelig og en menneskelig- ett kall ifølge Guds rett (de jure divino) og ett kall ifølge menneskelig kirkerett (de jure humano). Det overordnede er Guds kall, og Guds kall tilhører ikke bare i alminnelighet enhver kristen, men i første rekke dem som er gitt en nådegave av Gud og som drives av Guds Ånd til å forkynne Herrens frelse med hans Ord og ta vare på en gjerning for Gud. Til det menneskelige kall hører at man får en bestemt lovbefalt utdannelse, underkastes visse prøver, velges, ordineres, og innsettes i en tjeneste.
Da kallelsen derfor har to sider, forstår vi at det her kan bli tale om fire forskjellige muligheter for å være kallet til en tjeneste i kriken. Disse fire muligheter er følgende:

1) En mann kan ha Guds kall alene- uten å ha kall fra noen kirke eller menighet. Det er de sanne profeter på gammel- og nytestamentlig tid. Deres kalls ekthet og sannhet viser seg så vel i deres lære som i deres liv, nemlig at de forkynner ifølge Guds Ord og lever etter det.
2) En mann kan ha både Guds kall og menighetens kall. Det er de ekte og sanne ordinerte og innviede tjenere i Guds kirke: prester, evangelister, predikanter, misjonærer o. lign.
3) En mann kan ha menighetens (kirkens) kall ifølge den menneskelige rett uten å ha Guds kall til gjerningen. Det er ulvene i fåreklær, de usanne og hykleriske ”røvere”, som raner en kirkelig tjeneste til seg for ærens, pengenes, maktens, levebrødets eller anseelsens skyld. Fra denne flokk av selviske, uomvendte og kjødelige predikanter og prester utgår som regel all villfarelse og forførelse, all falsk teologi og all verdslighet og ugudelighet i Kristi synlige kirke.
4) En mann kan gi seg av med å forkynne Guds Ord uten å ha verken Guds eller menighetens kall. Det er de falske profeter, egensindige sektstiftere, kristendomsforfalskere, fiender av Kristi kors og Kristi sanne menighet.
Innenfor denne ramme må vi forstå ”de rett kalte” Særlig hva angår det første jeg nevnte, de profetiske personer, som har Guds kall uten å ha kirkens kall, så er det særlig disse det juridiske presteskap både i Det gamle Testamente, i den romerske kirke og i de ”høykirkelige” protestantiske kirker legger for hat og ser som sine fiender. Og dog måtte Guds rike gå aldeles til grunne uten dem. Hva hadde den nordiske kristenhet vært i dag om vi ikke i det siste 100-år hadde hatt menn som Hauge i Norge, Rosenius i Sverige, og Kierkegaard i Danmark, - for bare å nevne noen få markante eksempler, og for ikke å nevne nå levende. Jeg vil dog ikke at det her skal være usagt, at Gud oppreiser profetskikkelser også innenfor presteskapet i vår kirke. "
Kurt Vidar Lehre

Forum -

Forum tyder torg eller open plass. Difor var det ein stad der ein kunne tala fritt og seia si meining. Dette skal vera eit forum, men med visse reglar. Det skal ikkje evra ein stad der all frustrasjon skal visast fram eller meiningar svært på sida av normalen. Det er slik med bilkøyring også: Det fins reglar ein må fylgja, elles går det galt. Difor vil me prøva å halda ei slik line: Høfleg, sanning, vyrdnad for andre, og - feste i Guds eige ord. Våre ord er jo lite verd - det er Guds høge tankar som tel. - Red. er altså ikkje alltid samd i det som vert lagt inn her - i detaljar og meiningar, men det skal vera tufta på Ordet.