Sløv eller levende kristen?

LAODIKEA. Åp. 3, 14-22.

Byen Laodikea lå ikke langt fra Kolosse og var en rik handelsby. I år 62 e. Kr. ble den ødelagt av et jordskjelv, men ble gjenreist. Menigheten ble trolig grunnlagt av Epafras, Kol. 1, 7; 4, 12f. Og Paulus skrev et brev til Laodikea, Kol. 4, 16.

I dette brevet presenterer Jesus seg som Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk. Amen betyr det skal skje, det er visselig sant. I Jes. 65, 16 kalles Gud for Amens Gud (no: den trofaste Gud). Det neste navnet er nærmest en presisering av dette: han er trofast og sann, et vitne som ikke tar noen menneskelige hensyn. Her framstår den rene og nakne sannhet. Dessuten er han skaperen og kjenner derfor sitt skaperverk bedre en skapningen selv. Her er det Jesus som vitner slik om seg selv, og han kommer nå med sitt budskap til denne kristenflokken.

Det må ha vært et underlig møte når dette brevet ble lest opp for de kristne. For dette var ikke et anonymt skriv eller en preken som kunne passe hvorsomhelst. Brevet hadde en tydelig adresse - til de som satt i salen.

Hvordan var reaksjonen? Trodde de budskapet og handlet etter det? Eller viste de det fra seg og mente det passet godt på nabomenigheten? Kanskje adressaten var feil?

Her er noen viktige sannheter om oss kristne til alle tider, og kanskje særlig til den siste menighet før Jesus henter sine. Noen mener det har en spesiell adresse til dem. La oss stanse for budskapet:

1. De var kjent av Gud. Jeg vet om dine gjerninger, at du er... Slik sier Jesus, v. 15. Det er både godt og alvorlig at vi er kjent av Gud. Han vet alt, både det som tynger, og det som kanskje er galt hos oss. Salme 139, 2-3.

a) Jesus kjenner vårt indre liv, om vi er frelst og har navnet skrevet i Livsens bok. Mange vet det ikke selv, som i Sardes, kap. 3, 1. De kristne i Laodikea hadde et ganske forkjært syn på seg selv. "Fordi du sier: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød," sa de, v. 17. I denne bekjennelsen finner vi ingen ydmyk holdning slik sangeren gir uttrykk for: "Jeg er dessverre langt borte ennu." I Laodikea var de selvbevisste og mente de eidde den levende tro og levde et ordentlig kristent liv.

Når Jesus så sier at de er lunkne, har det ingen ting med følelsen av å være utilstrekkelig å gjøre. Laodikea er nettopp preget av det motsatte: de strutter av selvtilfredshet. Men det var en falsk følelse eller egenoppfatning, sier Jesus. Derfor sier han: Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det verste var ikke at de var fattig og usle, men at de ikke forstod det.

Noen har pekt på at grunnen til deres åndelige tilstand, var at de levde i et velferdssamfunn. De hadde det så godt økonomisk at den samme tanken smittet over på gudslivet: vi har alt vi trenger.

b) Jesus kjenner også vårt ytre liv som kristne. Han ser om det er i overensstemmelse med Guds vilje. Mange bryr seg ikke om det og lever et slurvent hverdagsliv. Det er ikke rett. Jesus vil vi skal leve etter Guds ord.

c) I denne menigheten ser han noe spesielt: de var lunkne. Det er en åndelig sløvhet, noe midt imellom. De var ikke varme og brennende kristne, men heller ikke kalde og verdslige mennesker. De ville ha med seg alt, både Guds rike og verden. Og vi skal merke oss at det står de ER lunkne. Her er ikke spørsmål om hva de engang hadde vært eller kom til å bli. Det er nåtidstilstanden Jesus undersøker.

I den siste tid skal det være mange slik selvtilfredse kristne. Det må bl. a. være de lunkne Jesus tenker på i Mat. 24, 12: Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender hen til nåden fri.

2. Gud vil ha klarhet. Gid du var kald eller varm, sier Jesus til denne menigheten. Uklarhet er den verste sykdom i åndelige spørsmål. Jesus vil ha et enten - eller. Han ønsker avgjorte kristne som er gjenfødte og lever i troen. Det er som i ekteskapet: blir det vingling og utroskap i det små, følger snart det fullstendige brudd etter.

For en kristen vil det alltid være et skille og en avgjort kamp om flere ting. Først og fremst i spørsmålet om hva som er synd og ikke synd. Den lunkne kommer lett i den stilling at alt skal godtas og ingen ting dømmes. Han blir rund og inkluderende og mister evnen til å se faren ved synden. Den blir ikke lenger farlig. Jesu ord til kvinnen i Joh. 8, 11 gjelder fremdeles: Gå bort, og synd ikke mer. Det er viktig i vår tid.

Dernest kommer et skille med verden for en kristen. Verden er alt som står i motsetning til Guds rike, selv om det ser fint og nyttig ut. Derfor blir verden et uttrykk for det egoistiske og selvopptattheten også blant kristne.

Bibelen har meget sterke ord om forholdet til verden. Vennskap med verden er fiendskap med Gud, sier Jakob (Jak. 4, 4). Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden, sier Johannes (1. Joh. 2, 15). Og Jesus sa: Den som ikke er med meg er mot meg (Mat. 12, 30). De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh. 4, 23).

Gud leter ikke etter fullkomne kristne. Men han vil ha klarhet - i gudsforhold, lære og liv. Det blir varme kristne.

3. Guds tålmodighet tar slutt. Om de lunkne sier han rett fram: jeg vil utspy deg av min munn. Kallet tar en gang slutt. Nådetiden varer ikke alltid. Ånden blir bedrøvet og trekker seg ut. Min Ånd skal ikke for alltid bo i menneskene (1. Mos. 6, 3), står det skrevet. Og Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Ånden sorg (Ef. 4, 30). David hadde virkelig grunn til å be om at Ånden ikke ble tatt fra ham (Salme 51, 13). Det er nettopp hva som skjer når synden og uklarheten får rom i et menneske.

Eller er vi nåtidskristne blitt for trygge i oss selv til å be en slik bønn?

Der lunkenheten får rom, trekker Ånden seg stille bort. Vi sitter igjen med skallet der alt er som før på utsiden. Men innenfor er livet borte. Dette blir igjen som Samson: han visste ikke at Guds kraft hadde forlatt ham. Da slet han forgjeves i tauet. 1. Sam. 16, 20.

4. Laodikea får en siste anledning, v. 20: Se, jeg står for døren og banker. Dette er vårt håp til alle tider. Den frafalne og sløve kristne får denne anledning i dag.

Men det er litt rart: Jesus står utenfor sin egen menighet og ber om å få komme inn. Det skulle vel være selvsagt at han hadde hedersplassen der inne?

Så er det nåde for syndere: han står der ennå - og ber om hjerterom hos syndere. Han elsker den frafalne så høyt at han gir en ny anledning.

Han står utenfor - det blir et kort, stående besøk. Laodikea får en kort nådestund. Da banker Jesus på. Han spør om å komme inn. Han bryter seg ikke inn med makt. Spørsmålet er alltid om han får lov.

Og der Jesus slipper til, blir det et herlig måltid (nattverd). Synderen får tilgivelse og alt han behøver. Det blir samfunn med Gud igjen.

De som åpner for Jesus, får et råd: at de kjøper noe av Jesus, v. 18. Ordet kjøpe betyr ikke at vi kan betale for frelsen, men det sier at vi må få noe som vi ikke har, og at det vil koste oss noe, nemlig vårt eget jeg.

De må kjøpte gull, et uttrykk for den sanne religionen, troens gull (1. Pet. 1, 7). De hadde gull i Laodikea. De var rike. Her sier Jesus at alt det var uekte slagg og hjalp dem ikke. Nå tilbyr han det sanne og ekte. Hans gull er lutret i ild og slik renset fra det uekte.

Dernest skal de kjøpe hvite klær, et bilde på rettferdigheten av Gud. Bare ved den kan vår skam skjules. Den ble kjøpt med Kristi blod på korset hin langfredag. Og den får vi av nåde ved syndenes forlatelse. Kap. 19, 8; 7, 14.

Til slutt gjelder det øyensalve, under henvisning til at de var blinde. Hva er det? Her kan være flere meninger, noen mener f. eks. at det sikter til Den hellige Ånd. Men kanskje Salme 19, 8 sier det klart (Dächsel): Herrens vitnesbyrd... gjør den enfoldige vis. Guds ord kan gi den sanne visdom også til de som mener de er vise nok. Der vil de se både hvem Gud er i sannhet og hva mennesket er i seg selv.

5. Seier og løfte. Seier er også mulig i denne menigheten. Ingen blir avskrevet. Her er det bare et eneste løfte: han skal sitte med Jesus på tronen. De vil altså dele Jesus seier og ære i evigheten. Den som er falt så dypt som en lunken kristen blir opphøyet til Jesu trone. Det viser nådens ubegrensede rekkevidde.

Så slutter også dette brevet med Åndens tale til menighetene. Det er som om Jesus vil si: ditt evige ve og vel avhenger av om du lytter nå. Og lar Åndens røst få virke i din sjel. Amen.

Kristen tro og liv.

Kristendommen er gammel, og den vil aldri dø helt ut. Det har vi Jesu ord for. Men den har en tendens til å kjølne med årene hos noen. Bibelen kaller det søvn, sløvhet, kulde, lunkenhet, å ha navn av å leve (være en kristen), men være død (uten liv i Gud). Det har vi et brev om i Bibelen, til Laodikea, i Åp. 3. Det skal vi komme tilbake til senere. Men nå må disse tankene nå inn til våre hjerter slik at vi selv blir klar over hvor vi står åndelig talt. Hva nytte er det i et liv som halvveis kristen, hvis vi dør uten samfunn emd Gud? Da er jo alt tapt.

Derfor må vi komme til Jesus igjen og be om frelse og fornyelse i Jesu blod. Det er fremdeles mulig.
NDH.

Om forholdet mellom embete og tjeneste.
Av K. V. Lehre.

Til opplysning og oppklaring i Guds kirke, siterer jeg noe fra Luther og Olav Valen Sendstad:

Hvem er den rettelig kalte tjener i kirken? (Fra ”Ordet som aldri kan dø” s, 147 ff, Olav Valen- Sendstad. 1949 Bergen
”For de geistlige utøvere av den tradisjonelle krikerett og for majoriteten av de kirkelig ordinerte prester er læren om en ”rett kallelse” noe av en hemmelig lære, som i meget stor utstrekning danner grunnlaget for så vel den passive som den aktive uvilje og motstand, hvormed så mange blant geistligheten møter det frie lekmannsarbeidet, dér hvor man av kirkepolitiske grunner våger å vise ansikt. Våre lutherske geistlige er her i en stilling, som synes å tillate dem å mene om seg selv, at de er særlig bekjennelsestro med deres lære om en ”rett kallelse”. Den augsburske Bekjennelse (som er bekjennelsesskrift for samtlige nordiske kirker) har jo nemlig i sin art. XIV, som lyder: ”Om kirkeordningen lærer vi, at ingen bør lære (forkynne) offentlig i kirken eller forvalte sakramentene, med mindre de er rettelig kallet (rite vocatus).”

Dersom denne artikkel nå sto helt isolert i bekjennelsesskriftene uten å kunnes forstås ut fra annet enn det jeg her ordrett siterte, så ville Aug. art XIV vært en skjebnesvanger, ja likefram drepende artikkel for hele reformasjonsverket. For uttrykket ”å være rettelig kallet” er i sedvanlig språkbruk et juridisk uttrykk og fører naturlig tanken i kirkerettslig retning, hvor det betyr å være utdannet, kallet, ordinert og innsatt i kirkelig embete i følge gjeldende tradisjon og kirkerett. Rent isolert sett ville Aug. art XIV altså enten innebære en anerkjennelse fra protestantisk side av den katolske kirkerett, og under den forutsetning var katolikkene villige til å godta den, eller innebære, at der fantes en protestantisk kirkerett, som det ville være en forbrytelse å trå over eller omdanne, når den først var gitt. Men ser vi denne art. XIV i sammenheng med de to andre bekjennelsesskrifter, Apologien og De schmalkaldiske Artikler, så får vi den autentiske forklaring av reformatorene selv om, hvordan de ville ha uttrykket »rettelig kallet« forstått. Og selv om Apologien og De schmalkaldiske Artikler ikke er anerkjent som bekjennelsesskrifter her i Norden, så er vi dog forpliktet til å se Aug. art. XIV i lys av dem, da vi ellers ikke kan gjøre historisk rett og skjel mot reformatorene. Og sett i den sammenheng er art. XIV et likefrem revolusjonerende aktstykke over for enhver absoluttering av kirkeretten.

Som katolikkene med »rettelig kallet« mener, at en kirketjener er kirkerettslig (juridisk) korrekt innsatt i tjenesten, således forstår den kryptoromanistiske tankegang blant protestantene på lignende måte det å være »rettelig kalt som at være innsatt i tjenesten etter gjeldende protestantisk kirkerett - altså prinsipielt rett kallet i juridisk for stand. Men nettopp denne juridiske, kirkerettslige oppfattelse av den rette kallelse - kallelsens bundethet til juridiske tradisjoner - var det, reformatorene gjorde rent bord med.

For det første hadde Luther gjort rent bord med romersk kirkerett allerede i 1523 i sitt skrift »Dass eine christliche Versammlung oder Ge meinde Reeht und Macht habe, alle Lehre zu beurteilen, etc.< (Jeg kunne også minne om hans brev til bøhmerne om samme sag). Men senere hen er dette Luthers skrift stort sett blitt tiet i hjel i den såkalte lutherske teologi. Jeg skal nedenfor komme litt tilbake til det. –
For det andre gjorde Melanchton rent bord med den katolske kirkerett i sin Apologi, art. XIV. Her sier han bl.a.: Våre motstandere (katolikkene) godtar at vi sier, menighetstjenerne skal være »rettelig kallet, hvis vi dermed mener, at de skal være ordinert etter den kanoniske katolske) rett. Vi, sier han, vil fra vår side gjerne bidra til å opprettholde gamle kirkeordninger, for de kan være gode nok. Men nå har de geistlige, som utøver denne kirkerett, myrdet deres egen rett, ved og forfølger oss for vor læres og bekjennelses skyld. Derfor lar vi biskopene fare, og vi vil holde os til Guds Ord. - Med disse ord hevder dette Melanchton en forskjell mellom menneskelig kirkerett (jus humanum) og en i Guds Ord begrunnet guddommelig rett (jus divinum), som i reformasjonen likefram ble grunnlaget for skapelsen av en ny, protestantisk kirkerett. Men hva den evangeliske kirke aldri burde glemme og hva de lutherske statskirker i Norden jevnligt har glemt, det er, at heller ikke en protestantisk kirkerett er uforgjengelig og uforanderlig For slik kirkerett blir dog kun til, ved at man anvender Guds Ord i de aktuelle historiske situasjoner. Derfor kan heller ikke en protestantisk kirkeordning være annet enn en jus humanum, som til en hver tid står under Guds Ords prøvelse og kritikk, Å »hermetisere« en protestantisk kirkerett og deretter påstå, at der alene innenfor rammen av denne finnes »rett kallelse«, innebærer, at man styrer tilbake i katolsk tankegang og bryter med reformasjonens kirkerettslige prinsipp. Derfor kan vi, som lever i dag - helt i analogi med reformatorene – si: Man skal bidra til å opprettholde den gamle kirkeordning, for den kan være god nok; men hvis kirkerettens utøvere bruker kirkeretten til at knekke Guds Ord, forfølge Herrens vitner og bestride de gudgitte nådegavers rett til å forkynde Herrens navn og frelse, da lar vi både kirkeretten og dens utøvere fare og holder os til Guds Ord - og gjør bruk av den rett, som er grunnet i Guds Ord i vår aktuelle situasjon. Dersom denne tankegang ikke hadde båret de mange Herrens vitner av profetisk ånd i Nordens kirker i det siste 100-år, så hadde vi verken hatt noen legmannsbevegelse eller det velsignede virke for indre og ytre misjon, som er vokset frem av lekmannsgjerningen. Denne holdning til kirkeretten var det, som fødte den norske kirkes bekjennelse mot det nazistiske tyranni i 1942- da »Kirkens Grunn« blev offentliggjort. Forskjellen mellom menneskelig og guddommelig rett blev endelig klart og bestemt utviklet i De schmalkaldiske Artikler, uten at jeg her i detaljer skal gå nærmere inn på det. Jeg kommer nu til det ovennevnte skrift av Luther fra 1523. Han fremfører her ikke noe annet enn Skriftens lære om kallelsen. Jeg behøver derfor slett ikke anføre Luther. Men hvis jeg kun anfører det samme ifølge Skriften og sløyfer Luther, så vil ingen teolog bry seg særlig om hva jeg sier. Men når jeg kan sitere Luther, da er de mer villig til å lytte. Slik er teologene nå engang i de nordiske kirker. Luther sier da altså bl.a. i dette skrift: Enhver kristen har Guds Ord, er lært av Gud og salvet av ham til prest; og han anfører som bevis Joh. 6,45; Sl. 45,8; 1 Pet.2,5.9. Derfor er alle kristne skyldige til å bekjenne, lære og utbre Guds Ord (skrifthenvisning: 2. Kor.4,13. Sl.51,15). En kristen har rett og makt til å forkynne Guds Ord og er forpliktet til det under sin sjels forlis og Guds unåde. Dette er altså forkynnelsens alminnelige, guddommelige rett. Videre sier Luther, at hvis en kristen bor på et sted, hvor det ikke finnes kristne, så trenger han ikke noe annet kall enn at han er en kristen innvendig i sitt hjerte og er salvet med Guds Ånd! Hvis derimot en kristen bor sammen med andre kristne, som har samme makt og rett som han, da skal han la seg kalle av de andre. Også det tilhørere den guddommelige rett, nemlig at hvor Kristi kirke (menigheten) er, er det nødvendig for Guds Ords skyld å velge og kalle tjenere på ordnet måte. Men, innskjerper Luther videre, det innebærer ikke at de andre kristne mister sin rett og makt til å tale, ukallet av mennesker. Tvert imot: der man ser at en kallet feiler i sin tro og forkynnelse skal man opptre ukallet og selv lære Guds Ord. Det er guddommelig rett. – I samme skrift betoner Luther nemlig allerede innledningsvis at hvor det dreier seg om å bedømme lære og forkynnelse og å innsette og avsette predikanter og sjelesørgere, må man ikke holde seg til menneskelige lover og praksis (jus humanum) som er gitt av kirkefyrster eller politiske makthavere, men holde seg til Guds Ord og handle etter det. For det er ikke biskopene, teologene og kirkemøtene som alene har rett til å prøve lære og forkynnelse. Kristus Jesus, sier Luther, har fastslått nettopp det motsatte og har fratatt biskopene, teologene og kirkemøtene retten til å dømme om læren og gitt denne rett til alle kristne. Som skriftbevis for dette anfører han Joh.10,27; 2. Tess.2,15; Matt.24,1; 1.Kor.10; Gal.3-5; Kol.2,1; 1.Joh.4,1; - idet han understreker at det i alle disse skriftsteder dreiser seg om formaninger til menigheten om å høre Kristi røst, ta seg i vare for falsk profeti og prøve åndene. Vi kan derfor uttale det reformatoriske kirkerettslige prinsipp slik: Over enhver kirketradisjon står Guds Ord som den permanente kritiker og veileder. Dermed blir det også klart for oss hva det vil si å være ”rettelig kalt”. Det rette kall til Guds Ords tjeneste i kirken har nemlig to sider. En guddommelig og en menneskelig- ett kall ifølge Guds rett (de jure divino) og ett kall ifølge menneskelig kirkerett (de jure humano). Det overordnede er Guds kall, og Guds kall tilhører ikke bare i alminnelighet enhver kristen, men i første rekke dem som er gitt en nådegave av Gud og som drives av Guds Ånd til å forkynne Herrens frelse med hans Ord og ta vare på en gjerning for Gud. Til det menneskelige kall hører at man får en bestemt lovbefalt utdannelse, underkastes visse prøver, velges, ordineres, og innsettes i en tjeneste.
Da kallelsen derfor har to sider, forstår vi at det her kan bli tale om fire forskjellige muligheter for å være kallet til en tjeneste i kriken. Disse fire muligheter er følgende:

1) En mann kan ha Guds kall alene- uten å ha kall fra noen kirke eller menighet. Det er de sanne profeter på gammel- og nytestamentlig tid. Deres kalls ekthet og sannhet viser seg så vel i deres lære som i deres liv, nemlig at de forkynner ifølge Guds Ord og lever etter det.
2) En mann kan ha både Guds kall og menighetens kall. Det er de ekte og sanne ordinerte og innviede tjenere i Guds kirke: prester, evangelister, predikanter, misjonærer o. lign.
3) En mann kan ha menighetens (kirkens) kall ifølge den menneskelige rett uten å ha Guds kall til gjerningen. Det er ulvene i fåreklær, de usanne og hykleriske ”røvere”, som raner en kirkelig tjeneste til seg for ærens, pengenes, maktens, levebrødets eller anseelsens skyld. Fra denne flokk av selviske, uomvendte og kjødelige predikanter og prester utgår som regel all villfarelse og forførelse, all falsk teologi og all verdslighet og ugudelighet i Kristi synlige kirke.
4) En mann kan gi seg av med å forkynne Guds Ord uten å ha verken Guds eller menighetens kall. Det er de falske profeter, egensindige sektstiftere, kristendomsforfalskere, fiender av Kristi kors og Kristi sanne menighet.
Innenfor denne ramme må vi forstå ”de rett kalte” Særlig hva angår det første jeg nevnte, de profetiske personer, som har Guds kall uten å ha kirkens kall, så er det særlig disse det juridiske presteskap både i Det gamle Testamente, i den romerske kirke og i de ”høykirkelige” protestantiske kirker legger for hat og ser som sine fiender. Og dog måtte Guds rike gå aldeles til grunne uten dem. Hva hadde den nordiske kristenhet vært i dag om vi ikke i det siste 100-år hadde hatt menn som Hauge i Norge, Rosenius i Sverige, og Kierkegaard i Danmark, - for bare å nevne noen få markante eksempler, og for ikke å nevne nå levende. Jeg vil dog ikke at det her skal være usagt, at Gud oppreiser profetskikkelser også innenfor presteskapet i vår kirke. "
Kurt Vidar Lehre

Forum -

Forum tyder torg eller open plass. Difor var det ein stad der ein kunne tala fritt og seia si meining. Dette skal vera eit forum, men med visse reglar. Det skal ikkje evra ein stad der all frustrasjon skal visast fram eller meiningar svært på sida av normalen. Det er slik med bilkøyring også: Det fins reglar ein må fylgja, elles går det galt. Difor vil me prøva å halda ei slik line: Høfleg, sanning, vyrdnad for andre, og - feste i Guds eige ord. Våre ord er jo lite verd - det er Guds høge tankar som tel. - Red. er altså ikkje alltid samd i det som vert lagt inn her - i detaljar og meiningar, men det skal vera tufta på Ordet.