mandag 30. august 2010

Betania 100 år - Haugesund.


Betania 100 år – i Haugesund.
Nils Dybdal-Holthe.
.
I 1950-60-åra byrja folk å reisa til ”Syden” på ferie. Mange kunne ikkje forstå at nokon kunne reisa så langt. Mallorka var svært populært då. Kor fekk dei pengar frå, og kva skulle dei der?
.
Jo, der var varmt!. Syden var ein god plass å vera for kalde nordmenn.
.
I Haugesund er Betania ”syden”. Mange predikantar sier: Jo, det er varmt i Betania. Me trivest der. Bedehuset heitte forresten ”Sønde bedehus” i byrjinga, ikkje før på årsmøtet i 1938 vart huset døypt til Betania: Nådens hus.
.
Det byrja i 1910. Ein protokoll for kvinneforeningen viser det. Og slik har det vore sagt heile tida. Det var i 1910.
.
Men kanskje var det før. Ikring 1900 var det stor vekking i distriktet, særleg ved den såkalla ”Røislands-vekkinga”. Våren 1902 var emissær Bertinus Røisland i Haugesund, og mange vart frelst då.
.
I den tida heldt alle til i bedehuset nord i byen. Og då vakne interessa for den nye Kinamisjonen, og på same tid kom det folk frå lenger nord på Vestlandet og tok Vestlandske indremisjon med seg. Slike nye grupper samlast nå til eigne møte – både i bedehuset og det gamle Rådhuset, der det gamle politikammeret var seinare.

I denne tida vart byen utvida sørover ved at større offentlege bygg vart reist her. I 1913 vart altså Sønde Godttemplarloka bygt , det som Vestlandske overtok tre år etter. I 1920 vart Festiviteten bygt rett over gata, det var byen si storstove.. Og i 1924 kom først trinn av Haugesund sjukehus og same år vart grunnmuren reist for Rådhuset, rett sør for Betania. Penger mange til resten då, og det vart ikkje ferdig før i 1931. Det var her i dette området at Vestlandske fekk plassen.

Kinafolket tykte dei hadde bruk for eit eige forsamlingshus, for dei hadde mange møte og samlingar. Dei såkalla ”Kinajentene” var og i verksemd då. Så fekk dei kjøpa stallen og løa til Holgersen nord i byen ved Loteparken i 1908. Dei fiksa opp huset og vigsla det til Misjonshus 3. juli 1910. Venene frå det Vestlandske ba om å få vera med, dei trudd faktisk at dei var me då huset vart kjøt. Leiarane her var m.a. Taule, Bjerkenes og Chr. Lindås. Taule var frå Radøy, og det var truleg han som kome hit med Vestlandske Indremisjon.
.
I 1912 kom den vidkjende Sirdalspresten Bernt Lindeland til Haugesund, som var fødd på Avaldsnes der faren var klokkar. Han var vekkingsprest og kristenfolket lika han. Og han vart ei god støtte for Vestlandske, der han ei tid var formann. I 1914-15 var det vekking ved Adolf Bjerkreim, som då ”reiste for Kina”, som dei sa før.
.
Ved sida av møteverksemd, hadde dei fleire andre oppgåver. Dei hadde sjukepleiar og bibelkvinne og fleire foreiningar. Ungdomsforeining vart skipa.
.
Strid.
Etter dette vart det uro og strid mellom dei to gruppene på Misjonshuset. Vestlandske ville ha ein gjendøypar som predikant, men det kunne ikkje Kinafolket vera med på. Då kom det opp kven som åtte huset, og det vart avklåra at Kinafolket var eigar her.
.
Misjonær Seyfart spelte ei aktiv rolle her. Han var då i byen og meinte dei ikkje kunne ha ein tidlegare pinsevenn, Harald Fosse, som talar. Dei som ville vera i Vestlandske gjekk ut i kr. 1916, då var dei berre 20 att. Dette året kjøpte dei så Søndre Godtemplarhuset sør i Byen, bygt i 1913. Det vart sett i stand og vigsla til bedehus i 1917. Då var det fullt hus. Huset vart nå kalla ”Søndre bedehus” av di det låg sør i byen til skilnad frå det andre lenger nord. Og dette namnet har halde seg hjå eldre folk heilt til vår tid.
.
Dette nye bedehuset var ikkje berre ”Syden”, det har og vore ei slags ”jordmor” eller ”fødselshjelpar” for andre. Det gjeld t. d. Pinserørsla til ein viss grad ikring 1919. Då var pinsepredikanten Rein Seehus i byen. Dei lånte ”Søndre” og hadde møte der, som etter kvart resulterte i ein ny kyrkjelyd, det seinare Tabernaklet. Seehus fekk nytta huset til møte på vilkår av at han ikkje skulle tala eller praktisera dåp.
.
1919/20 vart ei spanande tid. Forsamlinga var ganske ny og heller liten. Etter Seehus sine møte vart det ei avskaling ved at nokre av dei ”vestlandske” døypte seg om att og gjekk inn i pinserørsla. Nå var dei ganske få att. Tanken om slå seg saman med Indremisjonen på Bedehuset var oppe fleire gonger. Men på eit medlemsmøte 19. juni 1922 vart den tanken gravlagd for godt.

Dei skipa ungdomsforening det året, men vart snart nedlagt ”under særskilte tilfeldigheter”, men vart teken opp att same år.

I 1922 hadde dei tre juletrefestar: ungdomslag, søndagsskule og vaksenfest. Det året hadde dei óg samtalar med Gustav Ballestad om å få han til sekretær. Han kravde 6000 kr året i løn og to månader fri og ferie. Då blei det ikkje noko av. Dei tykte det var for høg løn. Dette året tenkte dei og på å gå saman med den eldre indremisjonen i bedehuset. Men ”alle” var imot det. Ikkje minst Lindeland tala imot det.

Året etter danna dei songkor med O. Johannesen som instruktør, og dei ga 100 kr. til byens fattigpleie til jul – for ”her skal være stor nød i år”.
.
Då kom og spørsmålet om utviding av lokalet opp. Her arbeidde dei altså med tru på betre tider. Fleire framlegg var oppe, men det vesentlege var at dei bygde galleri og reiv ned veggen mellom lillesal og storsal. Då fekk dei plass til 300 meir enn før. Urrang fekk oppdraget – for 3850 kr. Dei skulle sprenga seg inn i fjellet for å få større møtesal. Då seier protokollen: Dei sprengde med voldsomhet, benker ble skutt sønder og sammen! Så då var det liv her! Det tok si tid, og først 15. mars 1925 hadde dei vigslingsfest med Didrik Andersen og pastor Lindeland som talarar.
.
Nå fekk dei nokre jamne arbeidsår i ei elles tung økonomisk tid. Frå ikr. 1935 vart det betre økonomiske tider i landet. Dei store vekkingane kom likevel ikkje her, slik det var fleire andre stader i landet i 30-åra. Dei spurte fleire predikantar om å koma som fast sekretær, t. d. G. Ballestad. Men det lukkast ikkje. I 1936 skriv dei t. d. i årsmeldinga: Frammøtet til våre møter har vært dårlig. Men dei hadde mange møte. Eit år hadde dei 10 møteveker samt offerveke.
.
Sommaren 1939 skjedde det noko. Den såkalla ”Teltmisjonen” sette opp eit stort telt med plass til 1200 på staden der Metodistkyrkja nå er. Det kom 700 menneske frå Stavanger med båt til opningsmøtet 10. juli, og mykje folk frå byen møtte fram. Teltmøta heldt fram til ut i september, då heldt dei fram i Totalen ettersom Misjonskyrkja ikkje hadde eige lokale då.
.
Her kjem så Betania inn. Dei hadde møte fleire stader, for Totalen var ikkje alltid ledig. Betania sin protokoll viser at frå slutten av oktober til desember hadde Teltmisjonen 23 møte her. Dei hadde også lånt lokalet tidlegare på året. Også i 1940 var Teltmisjonen, eller Frimisjonen her.
.
I 1939 hadde dei Johan B. Johnsen som sekretær ei stund. Men det er klårt at teltmøta som kom att fleire somrar, samla mest folk. Det er naturleg å tru at ein del møtefolk i Betania gjekk mest der. M.a. gjekk J. Thaule ut i 1942, han hadde vore ei god mann for dei.
.
Det må ha vore ein tung haust.  På styremøtet 9. oktober med ei sak: Skulle dei selja Betania og kjøpa halvparten i Misjonshuset og gå over til dei. Dybevik hadde tala med Haukås i Misjonshuset der styret var interessert i samanslutning. Nå skulle dei utarbeida eit framlegg til avtale med Kinamisjonen.
.
Så seier ikkje protokollen meir. Snart kom krigen og stansa mykje. Tyskarane tok Betania i juni 1941 til april/mai 1945.
Då hadde forsamlinga møte i andre, leigde lokale som Blå Kors. Det var ei vanskeleg tid, men fleire andre forsamlingar opplevde det same, t.d. Misjonshuset.

Nils Tvedt fortalde at han som guttunge under krigen gjekk forbi Betania ein dag. Døra stod open, og han ville sjå kva som var i bedehuset nå. Og kva såg han? Jau, to tyske offiserar rei på kvar sin hest mellom benkene! Bedehuset var blitt hestestall.
.
Ein liten fin sak ved tyskarane var dette: Dei tok ikkje berre huset, men betalte husleige kvar månad for det! Det same skjedde t.d. i Nordbø bedehus, Karmøy. Men der er ein skilnad på desse to husa: Nordbø fekk same sum heile tida. Her i Haugesund fekk truleg tyskarane dårleg råd etter kvart. Dei byrja med 250 kr. men frå okt. 42 vart summen 214 kr. for å enda på 155 kr. frå juni 43 til apr. 45. (Eg veit ikkje den eigentlege grunnen til det.)
.
Etter krigen måtte huset pussast opp, og det vart dyrt. Men alt 18. sept. 1945 hadde dei første møte i huset.
.
Natta til 22. des. 1988 komt ein katastrofe for Betania. Huset stod i brann og vart totalskadd. Søndagen før hadde dei sunge jula inn – det siste møtet i gamle Betania. På nyåret hadde dei årsmøte, og i årsmeldinga skreiv Nelly Blikshavn: ”Vi stod fattige tilbake og hadde mistet vårt åndelige hjem.”

Men huset var fullt forsikra og vart bygt opp att. Først sa kommunen nei pga ein reguleringsplan, men om hausten 1989 kom gleda: Bygging var godkjent. Hesseberg var arkitekt, og dei hadde første møtet i det nye huset 29. sept. 1990, men den offisielle vigslinga var først 28.des. I mellomtida hadde dei møte på Sørhaug bedehus.
.
I protokollen for årsmeldinga 1989 står skrive: ”Takk til Gud, for han har vært god mot oss!”

.
Nye må vinnast! Det er tanken med all misjon og ei hovudsak også her. General William Booth så til arbeidarane sine (offiserane): ”Gå etter sjeler, og gå etter dei verste.” Eg vil gjera fiksa litt på det og seia: Gå etter sjeler, og gå etter alle.

Arbeidet har gått sin vante gang med møteveker og søndagsmøte. Her har vore vinglag, søndagsskule, ungdomsforeing, kvinneforening, unge vokse, bibelskuleforening, santalforening.
.
Ser ein gjennom alle listene, finn me mange predikantar. Eg har kjent mange av dei, og mange er døde. Sjølv fekk eg tala her første gong i 1959.
Mange friviljuge har teke mykje ansvar i arbeidet her. Men lønningsdagen er ikkje komen ennå.
.
Nå har de vore litt i Syden, på Søndre. Det kan bli varmt alle stader der Guds folk samlast. Det var Guds  tanke.

Må Gud få velsigna Betania og elles alt arbeid i Guds rike.